Washington D.C. – en liten tur til en ny by

18.–20. september 2026

Etter ganske mange år og enda flere flyturer med SAS begynner det å bli noen steder jeg har vært innom mer enn én gang. Washington D.C. er derimot en av de byene som fortsatt mangler på listen.

Det må det gjøres noe med.

Så når det dukket opp en anledning til å kombinere en helg i september med SAS Business til Washington, var egentlig beslutningen ganske enkel.

Denne gangen blir det solotur, og reisen starter fredag morgen med SK1467 fra OSL til CPH, før SK925 tar meg videre over Atlanteren til IAD

Returen går søndag med SK926 tilbake til København og SK1458 hjem til Oslo.

Fire SAS-segmenter, to netter på hotell og rundt 51 timer i Washington.

Det burde vel være mulig å få et greit inntrykk av byen på den tiden?

Turen

Det blir naturligvis litt fokus på selve reisen underveis. Det er jo tross alt en del av poenget med å skrive et reisebrev her inne.

Men jeg skal spare dere for en gjennomgang av ting de fleste av oss allerede har sett hundre ganger. Jeg får heller si fra hvis SAS overrasker – positivt eller negativt.

Som Pandion gjennom flere år har jeg etter hvert fått et ganske avslappet forhold til selve flyreisen. Det er ikke lenger så mye spenning rundt om jeg får en god tur.

Det interessante er heller hvor god turen faktisk blir.

Og ikke minst om SAS fortsatt leverer det lille ekstra når man reiser på en slik tur.

Washington

Basen blir AC Hotel Washington DC Downtown, hvor jeg har booket King High Floor.

Hotellet virker som et godt valg for denne turen – sentralt nok, bra standard og uten at jeg trenger å betale for luksus jeg neppe får brukt.

Værmeldingen ser for øvrig ut til å by på rundt 26–27 grader.

Det har selvfølgelig fått meg til å stille det viktigste spørsmålet før avreise:

Burde jeg egentlig bestilt hotell med basseng?

Jeg valgte å la være.

Det kan være et godt eksempel på modenhet.

Eller dårlig planlegging.

Det finner vi ut av.

Planen

Lørdag morgen er det booket inngang til Smithsonian National Air and Space Museum klokken 10.00. Derfra blir det forhåpentligvis en god blanding av Washingtons klassikere, litt god mat og drikke – og mest mulig tid til å bare gå rundt og oppleve byen.

Det er tross alt første gang jeg er her. Tar selvfølgelig imot gode tips og innspill

Så får vi se hvor mye man rekker på 51 timer.

Velkommen ombord. ✈️

 

DC er en genial by for korte turer. Har vært der på kompistur to ggr. 51 timer begge gangene.

Tips er å leie elsykkel. De står over alt, bare å fikle litt med app. Veldig tilrettelagt for sykling rundt national mall.

 

Takk for godt tips, det skal jeg benytte meg av

 

Arlington (hvis du rekker) og Capitol var de to tingene jeg likte best da jeg var der i våres med eldstemann på 17.

 

Notert

 

Jeg har vært mye i Washington DC, og jeg synes det er like flott hver gang jeg kommer dit. DC er faktisk en av mine favorittbyer i USA, og jeg tror det må være den storbyen i USA det er enklest å kjøre i.

Hotellet ditt ligger jo nært National Mall, men også ganske nær Georgetown hvor det er en del hyggelige restauranter. Når du har så kort tid vil jeg anbefale deg å bruke tiden på å utforske området rundt National Mall. Siden området er så enormt stort så er det veldig lurt å leie el. sykkel eller sparkesykkel, som en annen nevnte over her. Men da er det lurt å opprette en leieavtale for et døgn eller flere døgn (pakkepris), da den minuttbaserte betalingen fort blir dyr!

Du kan booke gratis besøk på Capitol Hill i forkant, da får du en timeslot, men drop-in er også mulig. Bare vær oppmerksom på at det ofte er mye kø for å komme inn, men det er det også nå du har booket tid. Foruten de åpenbare attraksjonene på National Mall som Lincoln Memorial osv., så pass på å få med deg Korean- og Vietnam War memorials også (det er faktisk mulig å spasere forbi dem, om du ikke følger med ). Arlington cemetary er et must tenker jeg, og det er lurt å dra dit tidlig på dagen ettersom de stenger ca. i 17-tiden, mens på National Mall kan du jo være til det blir mørkt.

Ha en god tur

 

Tusen takk for gode tips og råd.

 

Bare hyggelig! Når du skal hjem så anbefaler jeg deg å besøke Virgin Atlantic sin lounge fremfor Air France din. Det er helt sikkert delte meninger om hvilken lounge som er best, men jeg liker at Virgin har a la carte meny, og synes maten der er god, selv om Air France loungen kanskje er lysere og finere

 

Her er forresten link til mitt reisebrev (hvis du ikke har sett det allerede):
https://insideflyer.no/forums/threads/washington-dc-to-gutter-på-48-og-17-på-tur.22672/

 

Avreisen nærmer seg

Avreise til Washington D.C. nærmer seg, men det har vært lite tid til å sitte hjemme og vente.

Mandag gikk turen til Bergen for kundebesøk, før Stockholm tok over tirsdag og onsdag. I skrivende stund befinner jeg meg fortsatt i Stockholm, med hjemreise på planen i ettermiddag. Når dagens flyvning er i boks, har uken så langt levert fire helt ordinære SAS-etapper – A320neo og Embraer 195 i skjønn forening.

Med andre ord: Ingen grunn til å skrive kabinrapport på 14 avsnitt, men akkurat nok flytid til at Washington-turen begynner å føles som den naturlige fortsettelsen.

Ifølge Flighty er 1D favorittsetet mitt, brukt på 88 prosent av de registrerte flyvningene. Det tilsvarer godt over 2 000 turer i akkurat det setet de siste 15 årene.

På dette tidspunktet er det vel ikke lenger et setevalg, men en slags folkeregistrert adresse. Det er nesten litt rart at jeg ikke allerede har kommet i klinsj med @Eddie47 om akkurat det setet.

Så langt har SAS oppført seg eksemplarisk. Flyene gikk som de skulle, setene sto der de skulle, og ingen har ennå spurt om jeg ønsker å registrere Gardermoen som fast bosted. En god arbeidsuke, med andre ord.

I Stockholm ble det overnatting på mitt andre hjem, Radisson Collection Strand Hotel. Jeg sier «andre hjem», men har foreløpig ikke bedt om egen nøkkel, fast bord til frokost eller navnet mitt på ringeklokken.

Frokosten er uansett kjent og kjær. Avokadotoasten holder fortsatt mål, og er sannsynligvis en større del av grunnen til at jeg stadig havner på Strand enn det som er strengt nødvendig å innrømme.

Nå gjenstår hjemturen i ettermiddag og to arbeidsdager før kursen endrer seg fra Bergen og Stockholm til København og Washington.

Søndagen i Washington er også under planlegging. Hos Sixt står en BMW 5-serie på bookingen, som strengt tatt er en svært respektabel bil å få utlevert.

Likevel: Når man har Sixt Diamond-status, er det lov å kaste et forsiktig blikk mot oppgraderingslisten. En 7-serie hadde gjort seg.

Hvis ikke, får jeg forsøke å holde ut i en 5-serie.

Det blir tøft, men jeg skal gjøre mitt beste.

Avreisen nærmer seg. ✈️

 

Fredag: Autopilot til Oslo Lufthavn Gardermoen

Turen til Gardermoen går på autopilot. Ikke i den forstand at bilen kjører selv, dessverre, men alt annet er så innarbeidet at jeg nærmest kunne gjort det med lukkede øyne.

Jeg leier parkeringsplass i P10, og konseptet har endret seg en del gjennom årene. Da jeg begynte, hadde jeg adgang til et eget, lukket område og bilen sto på samme plass hver gang. Et lite stykke orden i en ellers kaotisk tilværelse.

Senere ble det valet parkering i området der leiebilselskapene holder til nå. Det var også en behagelig ordning, helt til pandemien satte en effektiv stopper for den typen praktiske luksus.

I dag er det tilbake til det mer folkelige: Inn i P10, finn første ledige plass og prøv å huske hvor bilen står når man kommer hjem igjen.

Vel inne på terminalen går jeg som alltid til Pandion-innsjekken. Denne gangen ble det innsjekk uten noen form for ventetid – dokumentert med bilde, naturligvis.


Sikkerhetskontrollen gikk som smurt, og nå har jeg funnet veien til en meget full SAS Lounge. Den celebre 80-årsfeiringen fra i går er rigget ned, og alt har igjen funnet tilbake til det som virker å være en helt vanlig fredag i loungen.

Dessverre var verken Catrine eller Kristin på plass for å ta imot gjestene i dag. Det er faktisk stor forskjell på hvor hyggelig det er å komme inn når de er på jobb, kontra når de ikke er det.

Før covid var jeg innom loungen stort sett hver eneste ukedag. Etter hvert føltes det nesten som et ekstra kontor – eller et slags hjem nummer to, bare med bedre kaffemaskin og litt mer utsikt.

Det endte til og med med at jeg kjøpte julegaver til flere av dem som jobbet der. Da er man kanskje kommet til et punkt hvor man ikke bare er en stamgjest lenger.

Nå blir det heldigvis bare én til to ganger i uken. Men det er fortsatt aller best de dagene Catrine og Kristin er på jobb.

København blir denne gangen først og fremst et kort stopp på vei vestover. Men SAS er i gang med å bygge en ny lounge der, med en egen eksklusiv del for Pandion-kunder, ifølge E24.

Da gjenstår det bare å håpe at Pandion-statusen holder seg i minst ett år til, slik at også den kan testes når tiden kommer. Det ville vært svært upraktisk å miste statusen akkurat før det blir mulig å se hva man går glipp av.

Men kaffe er på plass, utsikten er den samme, og SK1467 med sete 1D venter.

 

OSL–CPH: Full kabin, god service

Boarding på SK1467 startet med gruppe 0. Foran meg var det en barnefamilie og to medreisende som trengte litt ekstra tid på å komme seg om bord. Den største fordelen med å være først i køen er med andre ord ikke alltid at man faktisk kommer først om bord.

Vel inne i kabinen var sete 1D klart, som forventet. Den obligatoriske vannflasken ble delt ut, og purseren ønsket velkommen om bord.

Flyet var stappfullt, og en teknisk utfordring sørget for at vi forlot Oslo rundt 15 minutter etter planen. Ikke akkurat den dramatiske starten på helgen man skriver lange avsnitt om, men nok til at man følger litt ekstra med på klokken.

Da vi først var i luften, leverte SAS imidlertid svært godt. Det ble servert et godt måltid – faktisk et jeg ikke tror jeg har fått tidligere – sammen med et glass champagne. Påfyll kom på eget initiativ, og jeg ble spurt flere ganger om jeg ønsket mer.

Med åtte rader i Business og full kabin var det rett og slett imponerende god service.

Innflyvningen til København ble også litt lengre enn planlagt. Tett trafikk ga holding, etterfulgt av en liten sightseeing-runde over Danmark og Sverige før hjulene endelig traff bakken på CPH.

Etter ankomst ble det en rask tur innom SAS Lounge. Den var imidlertid svært full, og maten fristet ikke nevneverdig. Jeg fortsatte derfor gjennom passkontrollen og opp til Pearl Lounge, hvor en Thai rett viste seg å være et langt bedre valg enn forventet.

Nå sitter jeg ved gate C35 og venter på boarding av SK925.

Sete 4H er valgt denne gangen. Vanligvis ville jeg gått for 1A eller 1H – begge var ledige – men i dag fristet det å sitte enda litt nærmere vinduet og forhåpentligvis få god utsikt over Grønland.

Mine svigerforeldre befinner seg nemlig der akkurat nå, på ekspedisjonscruise med Hurtigruten. Det blir neppe mulig å få øye på akkurat skipet fra 35 000 fot, men det er likevel en ganske god grunn til å håpe på klarvær over Grønland.

Neste stopp: Washington D.C. ✈️

 

CPH–IAD: Pandion-detaljer, god mat og litt IT-trøbbel

Boardinggruppe 0 fungerte denne gangen helt etter planen: Jeg var først om bord, fant 4H og fikk en ekstra pute før champagnen kom på bordet. Faktisk to serveringer, så starten på turen over dammen var upåklagelig.

Vi kom raskt oss i luften, og kort tid etter at setebelteskiltet var slukket kom Morten fra crewet – iført kokkeuniform – for å høre hva jeg ønsket fra menyen. Han ville reservere ønsket mitt allerede da.

Det er en av de små Pandion-detaljene som ikke nødvendigvis ser så spektakulære ut på papiret, men som faktisk betyr noe når man sitter i en full kabin og gjerne vil ha førstevalget fra menyen.

Setet mitt hadde imidlertid andre planer. Det fungerte ikke, og jeg måtte be om en reset. Purseren forsøkte først, uten hell, før Morten ble tilkalt som forsterkninger. Han fikk liv i setet igjen, og knappe to minutter senere kom purseren tilbake med kort og personlig velkommen om bord-hilsen.

Menyen så for øvrig særdeles lovende ut. Til forrett ble det Bresaola, med Renato Ratti Ochetti Langhe Nebbiolo til – og en Forest Spring ved siden av. Hovedretten ble Slow-cooked beef med osso buco-saus, polentakake, gulrot, artisjokk og gremolata, fortsatt med den samme Nebbioloen i glasset.

Det var en svært god hovedrett.

Til slutt ble det ost med både portvin og søtvin. Når man først skal fly vestover en fredag ettermiddag, er det vanskelig å argumentere mot en slik avslutning på middagen.

Så kom IT-avdelingen inn som et uventet innslag i serveringen.

Jeg forsøkte å koble meg til internett, men fikk beskjed om at kontoen var blokkert etter for mange påloggingsforsøk og at jeg måtte kontakte en administrator for å få tilbakestilt passordet. Dette er andre gang det skjer, og begynner å bli en noe unødvendig gjenganger.

Jeg spurte om det fantes en generell kode for pålogging, men det gjorde det ikke. Morten foreslo i stedet den enkleste løsningen: Logg på med betaling og krev beløpet tilbake i etterkant.

Det viste seg at løsningen var enda enklere enn fryktet. Etter at jeg tastet inn bookingreferansen, ble den kontrollert mot statusen min og internettilgangen ble gratis. Nå gjenstår bare den mindre glamorøse delen: å kontakte SAS kundeservice for å få tilbakestilt passord og innlogging.

Det ble også en tur innom selvbetjeningsbaren, hvor jeg kom i prat med Hugo. En svært hyggelig fyr som har jobbet i SAS siden april, og som har et tydelig ønske om å bli pilot. Det er alltid fint å møte crew som virker oppriktig glade i jobben sin.

Etter noen timers søvn sto pre-landing-snacken klar. Menyen beskrev den som et tradisjonelt skandinavisk smørbrød med håndpillede reker, egg og dillmajones.

Som skalldyrallergiker var ikke akkurat det en vinner. Jeg skulle ønske SAS kunne lagre denne typen opplysninger i profilen og ha et alternativ klart. Skalldyrallergi er tross alt ikke helt uvanlig, og menyen inneholdt i praksis bare ett relevant valg for meg denne gangen.

Rett før landing kom purseren også bort for å takke for turen. En liten gest, men en veldig hyggelig avslutning på en flyvning hvor SAS leverte gjennomgående god service.

Det ble dessverre skyer over Grønland, så noen utsikt mot svigerforeldrenes ekspedisjonscruise ble det ikke. Men med en flyvning som denne, god service fra både Morten og Hugo og en tidlig ankomst til Washington, er det vanskelig å klage for mye.

Vi landet rundt ti minutter før rutetid i Washington. Derfra bar det rett om bord i en People Mover, før jeg tok MPC-køen og var gjennom immigrasjonen på rundt fem minutter.

Metro til hotellet gikk også overraskende smertefritt, og jeg er nå innlosjert på AC Hotel Washington DC Downtown.

Takk til SAS – og særlig Morten og Hugo – for en svært fin tur over dammen. ✈️

 

Fin lesing, syns bestandig SAS crew er hyggelige jeg.

Selv med ussel gullstatus, har jeg alltid fått super service i biz.

Har alltid tatt uber fra IAD inn til byen. Ser du skriver om Metroen, kan du ta en kjapp oppsummering om hvordan få til det smertefritt?

Ser hotellet ditt er 8 min med sykkel unna https://www.playersclubdc.com/ . Anbefales for drinker og spill. Kult sted

 

Takk! Metroen var faktisk overraskende smertefri. Jeg har normalt brukt Blacklane eller Uber, men har lest at trafikken inn til DC kan være ganske uforutsigbar. Med Metro slipper man i hvert fall køen.

Jeg tok Silver Line direkte fra IAD etter passkontrollen og hadde SmarTrip i Apple Wallet. Gikk av på Farragut West, som passet perfekt for hotellet. Rundt 45–50 minutter totalt.

Og helt enig når det gjelder SAS – stort sett alltid god service og hyggelig crew ombord, selv om det selvfølgelig kan variere litt. Denne gangen var det absolutt på den hyggelige siden. ✈️

Og takk for tipset om Players Club – den må testes!

 

Husk legitimasjon. De spør og krever leg av alle. Kompis på 50 måtte tilbake på hotellet for å hente

 

Velkommen til USA Som da en 20 åring i kassa på Target nektet meg på 50+ å kjøpe vin fordi jeg ikke hadde passet mitt med. Nasjonalt ID kort eller førerkort hjalp ikke for å bekrefte alderen.

 

We've all been there. Helt latterlig, men skjer jevnt over - så passport er tingen.

 

Moro å følge reisen, tar samme turen neste fredag, så det noteres flittig her nå! Mente at man kun trengte å tappe kortet på metroen eller må man ha noe annet installert?

Hadde helt glemt amerikanernes anstrengte forhold til alkohol og behovet for legitimasjon. Får vel prøve å stappe passet ned i jakkelomma denne gangen også da....