Vinterferie 2026 – Dubai med 3 barn i business (hva kan gå galt?)

Denne turen har vi ventet på i 11 måneder.

Flybillettene alene kunne vært en egen tråd. Under det store bonus-slippet i mars i fjor ble vi fem – to voksne og tre barn – på mirakuløst vis booket på… forskjellige datoer. Litt min skyld og mye SAS sin skyld.

Ikke bare litt forskjøvet. Vi snakker forskjellige avreiser, forskjellige returer, forskjellige univers.
På et tidspunkt så det faktisk ut som at eldstemann (10 år) skulle fly alene på én dato, mens vi andre hadde helt andre avganger og dager. Det var et lite øyeblikk der jeg vurderte om dette var SAS sin nye måte å teste selvstendighet på barn.

Etter noen telefoner, litt pedagogikk og en dose “dette kan dere ikke mene alvorlig”, ble det heldigvis ryddet opp.

Så. Alt klart for Dubai 2026. Et sted vi aldri har vært.

Hotell-sagaen – eller: “Hvordan jeg nesten booket Dubais største suite”

Så begynte hotelljakten.

Etter noen dagers leting dukket det opp noe jeg egentlig burde forstått var for godt til å være sant: en suite på Waldorf Astoria. Ikke hvilken som helst suite. Dubais største. 1500 kvm. En hel etasje. Privat heis. Jeg begynte mentalt å planlegge hvor jeg skulle plassere biljardbordet.

Pris? 87 000 kr for 10 netter. Forhåndsbetalt, men med halvpensjon og gratis avbestilling til dagen før. Hotellets egen pris? Rundt 720 000 kr.

Med 9 000 kr i Trumf-bonus så dette nesten legitimt ut. “Sweet deal” er et understatement.
Jeg tok en dags betenkningstid. Så booket jeg.



Tre dager senere sender Hotels en jalla AI epost og sier hotellet er fullt. Jeg ignorerer 2 slike og til slutt svarer at jeg ikke vil godta det. Jeg ønsker rommet eller noe annet suite på hotellet. Så ringer Hotels med USA nr.

“Hotellet er fullt.”

Jeg svarer at det ligger flere suiter ute. De svarer at det er fullt.

Jeg ringer hotellet selv og havner i et callsenter:
“Mister, we can give you better price. Why you book via Hotels?”
Jeg: “Jeg vil bare vite om bookingen min er gyldig.”
“Ja mister, it is valid.”

Jeg ber om direkte e-post til hotellet. Får den. Mailer. Svaret er kort og presist: Bookingen er gyldig, men ikke aktiv. Den er 'on hold'; det har skjedd en rate error. Du må kontakte tredjepart.

Og der starter spillet.

Jeg vet hva rate error innebærer. De vet at jeg vet. Men ingen sier det rett ut.

Jeg har allerede betalt hele summen.

Frem og tilbake. Frem og tilbake.
Så tilbyr Hotels oss Sofitel Dubai The Palm – et 5-stjerners resort – men med et 4-mannsrom.
Vi er fem. Jeg sier nei.

De kommer tilbake med 2-roms leilighet, med frokost.
Jeg spør om halvpensjon – det skal de fikse.
Jeg spør om gratis avbestilling – det går.
Jeg spør om lounge, siden det lå inne i Waldorf-oppsettet – det må de sjekke med sjefen. On hold.

Så får jeg tilbud om lounge og suite – men da uten gratis avbestilling. Der måtte jeg velge.

Etter litt frem og tilbake endte vi på 2-roms leilighet med halvpensjon og gratis avbestilling.
Hotels-prisen på det tidspunktet var rundt 157 000 kr for 10 netter.

Strengt tatt en god deal – selv om jeg aldri i livet hadde booket det frivillig til den prisen.

Av bekreftelsen ser det ut som Hotels betaler rundt 6 700 kr natten, så noen netter har de åpenbart måttet gi gratis som det fremkommer av bekreftelsen.
Jeg får riktignok ikke stempler på de nettene. Små detaljer.

Jeg noterer meg også i etterkant at drikke ikke er inkludert i halvpensjon. Det kan hende det kommer en liten diskusjon om stempler og drikke etter hjemkomst. Man må jo holde seg sysselsatt.

Billettdrama – runde to

De siste ukene har vel noen fått med seg at KL427 har hatt en litt… fleksibel tilnærming til å faktisk fly. Kanselleringer. Alternative flightnummer. Henvisning fra KLM til SAS og tilbake igjen.

En periode så det faktisk ut som at eldstemann – alene på egen booking – skulle fly økonomi mens vi andre satt i business. Familieidyll 30 000 fot over Europa.

Etter noen runder med intervensjon endte vi nå med Air France hele veien tur/retur. Business på alle. Pulsen har vært oppe, men akkurat nå ser det stabilt ut.

Hva skal vi egentlig gjøre?

Planen er å kombinere late dager på resort med litt opplevelser. Ørkensafari. Abu Dhabi med moské og palass. Warner Bros World. Old Dubai og abra-båt. Dubai Mall med aquarium og fonteneshow. Kanskje Atlantis Aquapark. Kanskje noe mer.

Ikke alt er planlagt ned til minuttet. Vi skal faktisk prøve å ta det litt som det kommer.

Denne tråden blir sannsynligvis en blanding av flynerding, hotellnerding, tre barn som ikke alltid gjør som de får beskjed om, og forhåpentligvis noen øyeblikk som gjør at 11 måneders planlegging var verdt det.

Følg med da vel!

 

God tur!

 

Avreise – grytidlig og overraskende smidig

Avgang i dag tidlig fra OSL med AF1725. Grytidlig avgang betyr naturligvis grytidlig avgang hjemmefra (var ikke mer ledig familierom rundt OSL da vi ble booket om til denne avgangen).

Klokken 03:00 trillet vi ut fra Plankebyen i halvvåken tilstand. Det er noe eget med å pakke tre barn inn i bil midt på natten og late som dette er helt normalt.

Ankom P10 på OSL rundt 04:40. Overraskende lite dramatikk så langt. Autofresh hadde ikke flere lapper ute. Skrev raskt på kvittering og slang nøkkel i postkassa. Var bikkjekaldt. - 18 viste det på et tidspunkt. Ved parkering var det - 16,5.

Innsjekk gikk raskt. Fast Track var nærmest symbolsk – ingen kø.



SAS-loungen var så å si tom. Veldig hyggelig betjening, og faktisk en god frokost: smørbart, grøt, kokte egg og det man trenger for å overbevise kroppen om at dette ikke er natt lenger.

Vi tuslet mot boarding og ankom da den var halvveis ferdig. Null stress med håndbagasje – det er alltid et lite mentalt lotteri, men alle koffertene fikk plass uten kamp - fordi økonomi ikke får bruke de plassene over business hos AF.

AF1725 – A220 og småjusteringer

Flyet var en to år gammel A220. Jeg liker den maskinen godt. Stille, moderne, og med 1-2 layout i business (2-3 vanlig) der ett sete per rad er blokkert – en helt fin løsning på kortere ruter.

Siden vi ble ombooket relativt sent forrige uke, var det ikke all verdens setevalg igjen.

Yngstemann (5) og jeg satt bak hverandre. Før pushback kom purser bort og sa at jeg måtte sette meg sammen med ham siden han trenger assistanse med oksygenmaske ved eventuelt trykkfall.

Helt fair. Litt sent, men bedre sent enn aldri.

Vi ble noen minutter forsinket på grunn av deicing. Var vel rundt 20 minutter bak skjema i lufta, men kapteinen var offensiv på estimert ankomst. Nydelig utsikt fra flyet rett etter takeoff:



Frokost i lufta

Serveringen startet raskt etter takeoff. Full business-kabin og én som serverte, men det gikk overraskende greit – mange sov og takket nei.

Frokosten var faktisk veldig fin: Varm croissant (smakte ekstra godt med syltetøy klokken 06:30), et lite smørbrød med bresaola som var overraskende digg, og god kaffe. Ikke spektakulært, men solid.




Pappas jente nøt frokosten. Hun ble litt betenkt da jeg fortalte henne at min første tur i en Lounge var på bryllupsreise med moren hennes da jeg var 28 år gammel. Hennes første besøk var når hun var 5 år gammel.



Internettet fungerte derimot ikke. Det gjorde egentlig ingenting – det er begrenset hvor mye produktivitet man får til med tre barn og en kropp som egentlig vil sove.

Mot slutten ble jeg trøtt, men det er en egen kunst å ikke få sove selv når man trenger det mest.

Inn mot Paris

Nærmere CDG kom kapteinen på og opplyste at det var trafikk inn mot Paris, og at han hadde fått beskjed om å “lette på gassen”. Vi landet omtrent to minutter etter planlagt tid. Med andre ord: innenfor. Men brukte god tid til gate.

Mener vi ankom 2F. Jeg var skråsikker på at vi skulle videre til 2L (eller 2E), så vi begynte å tusle i den retningen.
Halvveis dit slo det meg å sjekke skjermen, K-gates vettu! Klassisk.

Så vi snudde. 20 minutter med rolig gange fra flyet, selv med en usving, var vi fremme ved lounge i 2K.

Det er noe med CDG, sier folk. Man føler alltid man er på rett vei. Helt til man ikke er det. Foreløpig går det bra for oss...

Fortsettelse følger.

 

AF Lounge 2K CDG – et lite internt kart trengs

Vi ankommer lounge i 2K, og blir møtt av tre typisk franske (hva det nå måtte bety – stilige, effektive og med perfekt uttale av “bonjour”) damer som ønsker oss velkommen.

“Vous voyagez tous en business?”
“Oui.”
“Alors, vous pouvez scanner vos cartes. L’ascenseur est là.”

Heisen var der. Opp til 3. etasje. Vi sto da i 2.
Vi sto og så litt på hverandre. Opp? Ned? Hva skjer?

En av de andre forklarer at vi kan velge. Opp er nyere lounge, men mer crowded. Ned er roligere, men muligens utdatert.

Som gode bonusoptimister tenker vi at “nyere” sikkert betyr bedre. Så vi tar sjansen opp.



3. etasje – pent, men tett

Opp kommer vi til en fin lounge delt i spiseområde og slappe-av-område. Moderne, lyst, ganske stilrent. Men også… ganske fullt.

Ikke så mange sitteplasser egnet for fem. Mye to-og-to-oppsett, litt rar sammensetning av bord og stoler. Litt sånn “rommet ser større ut på bilder”-følelse.

Jeg legger merke til i heisen at Clarins Spa ligger i 1. etasje. Viktig informasjon.

1. etasje – mørk overraskelse

Vi tar turen ned igjen.

Uten å vite at 1. etasje faktisk har to ulike deler, går vi automatisk til høyre ut av heisen. Der finner vi en mørk lounge-del uten vinduer. Litt lounge møter nattklubb møter flyplasskjeller.


(Ta til venstre her...)

Vi finner oss til rette. Ungene får mat. Det funker.

Bonusnissen tar inspeksjonsrunde

Så gjør far det enhver selvrespektende bonusnisse gjør: tar en obligatorisk rekognoseringsrunde.

Og der – til venstre ut av heisen – finner jeg den andre delen av 1. etasje. Lysere. Vinduer. Utsikt mot noen gater og bakkeområde. Ikke akkurat panoramautsikt, men vesentlig hyggeligere.



Jeg tar også en ny runde opp i 3. etasje for å dobbeltsjekke. Nå som jeg vet at 1. etasje faktisk har to deler, ser jeg at den fremstår langt mer attraktiv. 3. etasje er merkbart mer folksom.

Så vi konkluderer med at 1. etasje (venstre side) er sweet spot.

Spa-drømmen som brast

For ordens skyld: det første jeg gjorde da vi kom inn var selvfølgelig å spørre om spa.
Clarins Spa. Massasje før longhaul. Perfekt start.

“Désolé, fully booked.”

Selvfølgelig.

Har noen her inne faktisk fått behandling der? Eller er det en sånn mytisk lounge-opplevelse man bare leser om?

Mat & drikke

Utvalget var bra, men skuffende. Ikke mye utvalg. Rundt kl. 11:30 ble utvalget betydelig bedre, men masse varme retter. Vi hadde glemt det var frokost. Men frokosten var litt sånn klassisk Air France-oppsett med småretter, salater, brød, oster, søtt og varmt.

Ungene fant det de trengte. Jeg fant kaffe. Alt fungerte.
(Bilder legges ved, fra frokost vel og merke– det hører med.)



Boarding-kaos-light

Boarding skal visst starte ca 55 minutter før avgang. FR24 sier litt forsinket. Appen sier on time. Skjermene sier on time.

Med andre ord: klassisk CDG-informasjonslogikk.

Vi begynner snart å tusle mot gate.
Fortsettelse følger – nå starter den virkelige delen av turen.

 

Herlig detaljrikt. Rett inn på "overvåk tråd". God tur videre.

 

Knall god tur ønskes.
Høstferie med barn til samme sted, så denne følges

 

Kjempebra rapport. Skjønner at forfatteren er vant til å ordne opp, og å drifte en familie.

 

God tur! Topp med fint reisebrev Kommer etter med Virgin Atlantic på mandag

 

Boarding – og den obligatoriske bussturen

Sånn cirka ti minutter før boarding begynte vi å pakke sammen sakene. Jeg hadde forhørt meg, og det skulle ta rundt ti minutter å gå til gate. Barna begynte også å bli utålmodige – alltid et godt tegn på at det er på tide å bevege seg.

M-delen av 2E virket å være under ombygging. Eller så ser den bare ut som en byggeplass permanent. Litt trangt, litt rotete, og med tre barn (og én kone) som skal navigeres gjennom menneskemengden føltes det mer som hinderløype enn terminal.

Jo nærmere vi kom K52, desto mer ante jeg ugler i mosen. Og joda.
Der fremme.
Helt i enden.
K52.
Med pil ned trappa.
Vi vet alle hva det betyr.

BUSS.

Alle nisser nest kjæreste fremkomstmiddel etter fly.

Det var kø, men vi skimtet priority langt der fremme. Noen plebs prøvde seg, men ble høflig stoppet. Vi derimot slapp rett gjennom og inn i bussen.

Ungene og mor fant sitteplass. Far ble forvist til stående og samtidig utnevnt til koffertbeskytter av høyeste rang.
Så startet bussturen. Den var så lang at datteren etter ti minutter spurte:
“Skal vi kjøre helt til Dubai? Det blir tung tur for deg, pappa.”
Heldigvis stoppet vi før det.



22 år ung

Vel fremme sto det en god, gammel traver av en 777 og ventet. 22 år gammel. En maskin med erfaring. Det er noe sjarmerende med en 777 – den ser ut som den mener alvor.



Ut av bussen. Alle samtidig. Det så nesten ut som håndklemafiaen på Granca trente til sommeren. Mine barn har lært at plassen vår står der til vi kommer. Så vi tok det piano og kom oss av til slutt.

Opp trappa – og der ventet en fantastisk besetning. Hyggelige, profesjonelle og rolige. Akkurat sånn det skal være.

Barna fikk hjelp med madrassene, alt ble lagt til rette, og ikke før datteren hadde satt seg ned kom det:
“Excuse me, where’s the amenity kit?”

Jeg sank i jorda. Rødmet mer enn en nyforelsket 14-åring.

“Oh little princess, soon we will bring them.” sa kabinpersonalet, og ga meg en liten vink

Elite Plus – det har sine fordeler

På plassen til eldstemann – 10 år og Elite Plus (EBG) – ventet det en håndskrevet beskjed fra purser, sammen med en liten sjokolade:



Teksten lød:
Monsieur,
Nous vous souhaitons un excellent voyage en notre compagnie.
Magali, votre cheffe de cabine.

Oversatt:
Lille herre,
Vi ønsker deg en utmerket reise med vårt selskap.
Magali, din kabinsjef.
(ved hjelp av AIL

Det er stas. Stjerne i margen til Air France.
De to andre, som “bare” er Elite (EBS), fikk selvsagt ingenting. Slik skal det være. Status er status.

Kabininntrykk
Lille frøkna på 8 var raskt i gang med pysj. Med tanke på at det ikke er verdens lengste flight, tenkte far at det var greit å gjøre det samme før avgang. Rett på do med pysjen i hånd.

Vel tilbake i setet fikk jeg studert kabinen litt nærmere. Ja, den er noe datert – men ikke utdatert. God plass. God privat sfære. Skjermen er eldre, men klar og rask i responsen.

Helt i motsatt ende av skalaen fra LH sin A380-biz vi fløy i 2024… men den kabinen er jo på vei ut uansett.

Jeg fant meg til rette, fordelte tingene i lommene slik enhver systematisk bonusnisse gjør, og akkurat i tide kom livets eliksir, Eller enhver binusnisse sin afrodisikum;

Pre-departure bobler.
(Afrodisiakum får være dagens korrekte begrep )
Varmt håndkle.
Samme prosedyre som sist.

Bilder av setet:






Endelig avgårde
Boarding tok litt tid – buss + treg flyt – så vi kom oss avgårde en god stund etter plan.
Men til slutt:

Pushback.
Takeoff.
Opp i lufta.

777 er fin den. Den føles solid. Den føles som et ordentlig fly.

Off we go.

 

God tur, veldig bra rapportert så langt! Kjenner jeg begynner å glede meg til min første langtur med AF om en måneds tid.

 

Ypperlig reisebrev så langt. Fortsatt god tur!

 

AF er virkelig noe for seg selv. Blitt noen turer med dem nå etter overgangen, og hadde gleden av å sitte enda et hakk lengre frem på eksakt samme maskin som @DJasko nå er ombord på for litt siden. Mon Dieu.

 

Marsjhøyde – og meny på plass

Amenity kit som ble delt ut, glemte å skrive om den. Standard oppsett: sokker (tøfler lå allerede ved setet), sovemaske, tannbørste, liten tannkrem, øyekrem, ørepropper og selve toalettmappen. Helt greit, funksjonelt og klassisk AF. Skal legge ved bilde når jeg finner det.

Såå… da var vi i lufta!

En veldig rolig og behagelig takeoff, og omtrent før hjulene var helt inne var menyene på plass.



Vi hadde forhåndsbestilt hovedretter til de voksne og barnemeny til yngste- og eldstemann. Den lille prinsessen? Hun skulle selvfølgelig ha voksenmat. Forhåndsbestilt pasta. Status i praksis.

Crew kom rundt og dobbeltsjekket forhåndsbestillingene – alltid et godt tegn. Når alt stemte, startet serveringen.

Afrodisiakum (pre-departure bobler, selvfølgelig) til aperitiff og videre til forrett, ledsaget av sprudlende vann. Man må balansere.



Forrett – per excellence



Den grønne retten dere ser på bildet – avokado og kamskjell – var per excellence. Helt nydelig. Smaker som sitter. Konsistens som treffer.
Salaten med balsamico var frisk og god. Den andre komponenten var mer “helt grei”.

Hovedrett – litt blaff


Jeg hadde bestilt perlehøne. Den var ikke tørr, men ganske saftig. Smaken? Litt blaff. Manglet litt dybde.
Salt og pepper gjorde susen – da ble det absolutt spiselig. Ikke wow, men solid.
Til dette gikk jeg for en chardonnay fra Bourgogne (den dere så i menybildet tidligere). Strålende valg. Det ble to glass. Minimum.
Fruen var mindre begeistret for sin Sauvignon Blanc. Det kan hende hun ble litt farget av min entusiasme.

Dessert – fransk triumf

Desserten derimot… denne kaken med hvit sjokolade var noe av det bedre jeg har spist i lufta. Hvis franskmenn kan noe, så er det desserter.
Den traff ganen perfekt. Silkemyk. Balansert. Rett og slett nydelig.
Sjokoladeisen var god – ikke mer, ikke mindre.

Fruen gikk for vaniljeisen og erklærte at det var den beste hun hadde smakt på lenge.
Under hele serveringen tok crew helt fantastisk vare på barna. De dobbeltsjekket alt, spurte diskret oss voksne når det var noe, og var varme og profesjonelle hele veien.
Little princess spurte om ekstra is etterpå. Null problem.

Bar, IFE og stemning
De hadde også rigget en liten selvbetjent bar bakerst. Men det var minst like enkelt å plinge – de kom raskt og smilende.

IFE var overraskende responsive (så fornøyd med det at jeg sier det igjen) til å være på en 22 år gammel 777. Mange nye filmer og et veldig bra barneområde. Minecraft-filmen var en slager. Hodetelefonene var solide, helt grei ANC.


Bilde av visning av sikkerhetsvideo.

Lights out
Etter måltidet ble det “lights out”. Jeg slet lenge med å få nettet til å fungere. Får skylde på Android-helvete. Det gikk til slutt, og jeg fikk oppdatert dere her på forumet om lounge og annet.

For øvrig – tusen takk for utrolig flotte tilbakemeldinger så langt. Det hjelper motivasjonen mer enn dere tror

Pre-landing – bobler frister

1 time og 20 minutter før landing kom lysene på igjen. Pre-landingsmåltid: en form for rissalat med rødbeter.



Jeg smakte litt, men var ganske mett. Smaken var ikke noe å skrive hjem om – kanskje flightens svakeste rett. Men det kan også skyldes at jeg ikke var spesielt sulten.

Uten at jeg sa noe, kom boblene frem igjen. Denne gangen måtte jeg takke nei. Leiebil ventet. Det ble sprudlende vann og kaffe i stedet.
Kaffen var mer lunken enn varm, dessverre.

X & O’s i 38 000 fot
Little princess tegnet på IFE. De to mannlige cabin crew på vår side spurte om de kunne spille tre på rad med henne.
Så hver gang de passerte siste timen ble det en runde X & O’s.
Ikke overraskende vant hun litt for ofte.

Jeg så at purser gikk rundt til Flying Blue-medlemmer med status og takket for turen. Hun kom også bort til meg og spurte om alt var bra, og håpet vi ville fly med dem igjen.
Hyggelig gest – selv om jeg ikke har én eneste Flying Blue-mile.

Landing – og et lite sidespor
Touchdown var myk. IFE fungerte hele veien, så yngstemann rakk akkurat å se ferdig Despicable Me 4.

Jeg fulgte med på FR24 og så at en Emirates-flight som tok av én time etter oss fra CDG landet to fly foran oss. AF/KLM flyr ikke over Israel/Iran og tar en liten omvei, så flytiden blir nesten 7 timer i stedet for 6.


Med barn i AF biz – fungerer det?
Da vi landet, berømmet et eldre amerikansk par bak oss barna våre. Jeg skjønner det nesten ikke – jeg følte jeg var oppe av stolen konstant og minnet de på å oppføre seg... ;P

Men oppsettet fungerte veldig bra. Vi voksne satt i midten, barna på hver sin side. Jeg kunne snakke med 5-åringen rett over meg uten å heve stemmen. Full oversikt, lett å hjelpe, men samtidig god privat sfære.

Little princess, mest selvstendig av gjengen, satt ved vinduet raden foran meg.

Konklusjon: Denne AF biz-kabinen fungerer overraskende bra for familie. Oversiktlig, men privat. Absolutt anbefalt.

Legger ved noen stemningsbilder fra turen og barna (sensurert).



Fortsettelse følger – nå venter DXB, immigrasjon og Hertz…

 

Helt nydelig reisebrev! Lykke til med Hertz bookingen, så får vi håpe du får poeng fra de til slutt (det har ikke jeg).

 

Jepp, stemmer bra det! Jeg er såpass skamløs at den ble kjøpt på Aliexpress... Den rommer ganske mye. Ikke verdens beste kvalitet, men den har nå holdt i et år og på mange flyturer + div annet uten å bli ødelagt eller miste farge/trykk.

Absolutt verd prisen. Tror vi ga rundt 200 kr.

 

Velkommen til Dubai – varme, airtags og litt Hertz-drama

Ut av flyet merket vi varmen umiddelbart. Vi hadde fått høre at det kan være kjølig på kveldene i februar, men det var 25 grader. Så mye for den teorien. Jakkene forsvant fort.

Så kom vi til den delen der man innser at “stor flyplass” egentlig betyr ekstremt stor flyplass. Lange korridorer. Rullebånd. Flere rullebånd. Etter en god dose gange var det tid for tog.



I toget sjekket jeg AirTags.
Min koffert: sist sett i Paris kl. 15:46. Tre timer etter takeoff.
Den følelsen.
Sur. Skuffet. Litt tom.

Vel fremme etter toget ventet flere lange korridorer og noen rulletrapper ned til immigrasjon. Det minnet mistenkelig mye om LAX – stor hall, mange skranker, mange køer, folk som veileder.

Klokken var over midnatt lokal tid. Ventetid? Tre minutter. Mest imponert over at alle båsene var åpne.
De voksne fikk bilde tatt. Barna slapp. Og så fikk vi utdelt gratis SIM-kort av immigrasjonsagenten. Effektivt opplegg. Jeg hadde allerede kjøpt eSIM, så det ble mest en kuriositet.

Den forsvunne kofferten – og gjenoppstandelsen

Ut til bagasjebåndet – ikke 20 meter å gå.
Vi diskuterte hva en forsinket koffert egentlig ville bety for oss. Jeg åpnet appen igjen.
Lo and behold.
Kofferten befant seg plutselig i Dubai sammen med oss.
@FreeFlyer202 sin teori – som jeg kjøper – er at AirTag’en fanget opp en telefon i lufta som fortsatt trodde den var i Paris. Moderne teknologi og litt paranoia i skjønn forening.

Hertz – eller “Vi har veldig få biler, sir”

Så til Hertz.
Langs hele ankomsthallen sto det folk og solgte SIM-kort. Aggressiv markedsføring i praksis.

Vi var først i køen hos Hertz. “Dette går raskt,” tenkte jeg.
Jeg hadde opprinnelig booket via SAS sin julekalenderkampanje – 10 000 bonuspoeng og 5 000 nivåpoeng. Fant senere billigere leie og sparte rundt 1 000 kroner, så jeg avbestilte. (For ordens skyld: fikk aldri full uttelling på tilsvarende booking på Granca i januar uansett…)

Jeg hadde booket Honda CR-V. Den hadde de ikke.
“Sir, we can give you a RAV4. It's an upgrade.”
Jaha? Samma det, få bilen mann!

Men så begynte systemet å leve sitt eget liv. Bilen sto fortsatt registrert på tidligere leietaker. Han ringte. Ventet. Ringte igjen. Ringte igjen. Totalt må han ha ringt fire ganger.

På et tidspunkt spøkte jeg:
“Give me a Toyota Forerunner.”
Han så alvorlig på meg:
“We have very few cars available, sir. Many customers we’ve cancelled because they were late.”
Ok. Humor pause.

Til slutt fikk vi bilen registrert. Han tilbød full forsikring uten egenandel for 750 kr ekstra for alle 10 dager. Jeg takket ja. Klokken var allerede godt over ett, og energien til forhandling var lik null. Og streng tatt var dealen bra.

Hele prosessen tok uforholdsmessig lang tid dog.

Dubai kl. 01:30 – byen som aldri sover?

Da vi rullet ut fra flyplassen var klokken 01:30.
Alle var dødstrøtte. Fruen sa – minst tolv ganger – at “Hvorfor kunne ikke vi også blitt møtt med navneskilt slik som alle andre?”

Godt spørsmål.

Jeg hadde lest mye om kjørekulturen i Dubai. Var spent.
Turen ut til ytterst på Palmen tok rundt 35 minutter. For å være klokken 01:30–02:00 var det mye trafikk. Dubai virker ikke som en by som sover.
Det var litt knotete å orientere seg ut av flyplassen, men deretter var det smooth sailing. Fartsgrensene? Ikke helt intuitive. Er det fri fart her? (Pro-tip: sjekk før du drar, jeg har enda ikke gjort det...)

Min strategi: Finn en bil som verken kjører for fort eller for sakte – og følg den.

Great success. (Borat-stemme.)

Byen om natten var imponerende. Uendelig stor. Gigantiske reklameskilt. Overalt.

Hotellet – og en liten bonusnisse-strategi

Ankom hotellet rundt 02:10.



Jeg hadde sendt mail noen dager i forveien. Informert om sen ankomst, at vi trengte parkering, at turen markerer min kommende 40-årsdag – og ikke minst at vi er 5 personer. (Selv om bekreftelsen også da det).

Grunnen til at jeg var så tydelig på det? Jeg hadde lest på nett at disse 2-roms leilighetene egentlig er satt opp for 4 personer, og at ekstra seng koster rundt 1 000 NOK per natt. Så jeg presiserte på forhånd at vi var fem, og ba dem bekrefte at rommet ble satt opp deretter.

Jeg vet jo at OTA-bestillinger ikke akkurat gir høyeste prioritet hos hotellene, men man må jo prøve.

Svarene jeg fikk var hyggelige. De skulle gjøre det de kunne. De bekreftet at ekstra seng ville bli satt inn. Og jeg fikk også beskjed om at vi ville få complimentary valet parking. (Om det er standard eller ikke, aner jeg ikke – men jeg noterte det mentalt som en liten seier.)

Det var kø i resepsjonen selv så sent. Etter rundt 15 minutter var det vår tur.

Vi fikk en grundig gjennomgang av halvpensjon: enten 3-retters fra utvalgte restauranter der vi kan velge blant forskjellige forretter, hovedretter og dessert, eller 115 AED i resort credit per voksen.

Så kom rommet.
“Sir, we have given you top floor.”
Det betydde 3. etasje – øverste etasje for denne romkategorien.

Så kom setningen:
“Extra bed is 390 AED per night (rett over 1000 NOK). 3900 AED for the full 10 nights.”

Her kjente jeg at jeg var glad jeg hadde vært tydelig i forkant. Jeg sa rolig at vi hadde informert om at vi var fem, nettopp fordi jeg hadde lest at det krevdes ekstra seng – og at det derfor var litt overraskende at dette kom nå. Det burde de opplyst om. Litt sånn subtil hint...

Han så på meg et øyeblikk.
“Sir, I’ll waive it. You don’t need to pay. As a gesture for the waiting time.”

Romservice kl. 03:00 – hvorfor ikke?

Siden vi ikke rakk middag første kvelden, kunne vi bruke resort credit på romservice (den er ikke overførbar fra dag til dag).

Av en eller annen grunn bestilte jeg margarita pizza, chicken nuggets og nudelsuppe.

Ingen var egentlig sultne.
Men sånt gjør man når man er trøtt og ikke tenker seg om.

Vi ble kjørt i forlenget golfbil til bygget vårt. Concierge ble med opp for å vise leiligheten.

Han så sengeløsningen med den 3. senga i stua.
“But sir, your children are small. We’ll put the two single beds together. They can all sleep there.”
Housekeeping dukket opp tre minutter senere, fikset på 3 nye.
Fem minutter etter det kom maten.
Alt dette rundt klokken tre om natten.

Little princess hadde sovnet med moren før maten kom. Jeg og gutta spiste kanskje tre biter hver.

Tips ble selvfølgelig delt ut til enhver som gadd å møte opp på rommet vårt. Her var det mange ansatte som erget seg over at de ikke gjorde det denne nattaen...

P. S. Ventet også et kort og en kake som velkomstgave og bursdagshilsenpå kjøkkenet...

Slutt
Vekkerklokken ble satt til 09:30 for å rekke frokost før 11.

Jeg tror jeg sov før hodet traff puta.

(Lite bilder her – hodet var rett og slett ikke på plass. Men jeg rakk litt bilder av leiligheten (noe rot er det på noen. Det overlever dere).




Seff tatt før de satt dem sammen...

 

Herlig reisebrev, takk.

For egen referanse, som snart skal ha en red eye med AF biz; de har pysj altså?