Proaktiv loungebetjening, me like! Satt og tenkte at det var muligens for kort tid til boarding announcement til at jeg gadd å gå i baren da jeg plutselig hørte «Would you like me to top up you champagne sir?» …well twist my arm, ikke vond å be her nei!
VS137 ble ropt opp i loungen som klar for boarding og vi ruslet bort til gate. Når vi kom dit var de i gang med priority boarding. Om bord ble jeg obs på et lite problem, setene for gjengen var omrokkert. Hadde booket to vindusruter for ungene og to midtseter ved siden av hverandre for meg og fruen, nå var det plutselig to vindusseter og to tilstøtende seter vis a vis disse på andre siden av midtgangen. Jeg mistenker at dette skyldes at SAS ikke lar deg kombinere to CTer i én bestilling lenger. Siden vi var brutt opp i to forskjellige bestillinger syntes sikkert et eller annet system at det var rart at en av oss satt på motsatt side av flyet i forhold til sitt reisefølge, og omarrangerte deretter. Vi fikk byttet ordnet med å bytte med fyren som hadde det andre midtseter, han var trolig happy med å få et vindusete uten noen ved siden av seg. Litt misnøye blant en av våre yngre som var lovet vindusete ble det dog, så får se om vi får ordnet noe bedre for returen. Engelsk musserende i glasset nå så straks klar for avgang.
Gikk for kylling både til forrett og dessert, begge deler var helt greit, Deretter en cowboy strekk frem til halvannen time før ankomst hvor en kveldsmat/frokost ble servert Setet i sengekonfigurasjon, helt greit for en dupp. Var innom barområdet halvveis over Atlanteren men prioriterte søvn Over Long Island ble det holding pattern og en urovekkende melding fra kapteinen. Han hinter frempå om mulig diversion, men ti minutter senere var vi igjen på vei ned til JFK. Null kø i immigrasjon, bagasjen dukket opp akseptabelt kjapt. Og sjåføren fra Super Shuttle sto klar med en minibuss for å frakte oss bort til EWR, hvor vi forhåpentligvis får noen timer på øret før neste etappe ned til Bonaire i morgen tidlig.
Fra JFK til EWR tok det gangene nøyaktig en time. Men hadde trolig gått raskere om sjåføren ikke hadde tatt feil exit to ganger med dertil følgende operasjoner for å komme tilbake på ruten. Satt baking fulgte med på eget kart og lurte fælt på hvor han skulle et par ganger, selv GPS automatiske stemme virket å bli oppgitt til slutt. Når vi nesten var ved hotellet og han dundret forbi exit opp mit terminalene måtte jeg gripe inn, og vi rygget et fint stykke tilbake på rampen. Marriott på EWR er omtrent så spennende som forventet, men alle stupte rett i seng og det var det viktigste. Alarm på halv seks om morgenen og ny runde med transport, og soloppgang over Manhattan skyline i det fjerne Via transfer shuttle med hele flyttelasset og bort til Terminal C. Jeg hadde kjøpt priority innsjekk så endte i feil etasje, men ut fra køene her var det et bra valg. Ikke fast track i sikkerhet, så det tok sin tid. Heller ingen lounge jeg har tilgang til så ble en dyr men ikke spesielt spennende kafé frokost. Nå er det bare å vente et par minutter før vi etter sigende skal boarde.
En halvtime etter avgangstid sitter vi fortsatt på taxiway på EWR og grilles. Captain var akkurat på PA og forklarte at siden det er 4. July er det restriksjoner i luftrommet over Washington DC, og derfor sitter vi her og venter på å få ta av, og vi skal vist måtte belage oss på minst en halvtime til på bakken, great!
Drøye halvannen time etter at vi forlot gate fikk vi endelig lov til å dra, motorene ble startet opp igjen og vi kom oss opp i luften, endelig! På tiden det normalt tar å flytte seg gate til gate OSL-CPH hadde vi så langt beveger oss noen skarve hundre meter rundt på flyplassen! Oppe i luften ble det straks klart for en kartnerd som meg at rutevalget neppe var valgt ut fra korteste distanse. Vi fløtt faktisk nordøstover en god stund, og siden Bonaire ligger mot sydvest blir jo turen da ikke nødvendigvis kortere. Antar det hadde med nevnte luftromsrestriksjoner på grunn av 4th of July. Men dette gjorde også at forsinkelsen ikke akkurat krympet. Men vi var på vei, og etter en times tid i luften kom personalet og delte ut en brus og en liten snack, mer får en ikke på rad 32. Setene var omtrent så behagelige som en kan forvente på eco bakerst i bussen, men hadde i alle fall inflight entertainment skjermer med et svært rikholdig utvalg av filmer. Med alle forsinkelser ble det en drøy affære å holde ut ca syv timer her, men vi kom da frem til slutt. Jeg hadde betalt turistskatt, 75USD per hode på nett på forhånd, så med utskrevne QR koder gikk det raskt gjennom både denne sjekken og immigrasjon, bagasje på båndet kjapt deretter, og ikke minst alle fem kolli (115 kg - ja bagasjevekten er med når en flyr eco!) innsjekket bagasje dukke opp. Caribe car rental sto som vanlig å ventet på oss. En Mitsubishi pickup med fem seter er vanlig befordringsmiddel. Bilen har greit med plass til dykkeutstyr bakpå, samt at bagasjen får plass første etappen. Vi gjorde et kjapt stopp på supermarkedet for proviantering, og endte med å lage mat hjemme, dvs ferdiggrillet kylling fra Kip Tukkie, den lokale kylling streetfood duden. Nøkler til huset lå i postkassa til utleiefirma som avtalt på veien videre bort til Hamlet Oasis, der vi nok et år er innkvartert på Sundet Villa. Så, to døgn og ti timer etter avreise Oslo kom vi endelig inn døren, på med badetøy og rett ned på stranda foran huset hvor det var deilig forfriskende og ta et bad i 29 grader varmt karibisk vann igjen.
Også på Bonaire er det ingen vei utenom fotballkamp i dag, vi er benket med storskjerm på stranden. Brasil supportene er i klart overtall her, men så lenge jeg fikk meg en bøtte kald corona er jeg happy!
Første dag på ferie følger et temmelig fast mønster av ting man må få gjort. Aller først hadde fruen ofret seg til slik at hennes fast massasjedame kom på visitt klokken åtte på morgenen. Selv fikk jeg pakket ut litt sv alle koffertene og satt diverse utstyr på lading. Fant også ut at dykkecomputerne var lave på batteri så de ble levert inn for bytte senere på dagen. Med frokost på plass suste vi ned til Wannadive nedi gata Hyggelig å bli gjenkjent og ønsket velkommen tilbake. Fikk skrevet alle papirer, kjøpt nye klippekort for tannfylling samt organisert et nitrox kurs for ungene. Luft/nitrox koster for øvrig 120 USD for ti klipp. Tanker ble hentet og analysert, så bar det hjem igjen hvor bilen ble gjort klar for en liten utflukt. Kun fruen og meg som skulle i vannet i dag, første dykk ble på Tolo nordover på øya. Fikk en knapp time med behagelig tid under vann, herlige 28 grader i vannet, og supre forhold, Kameraet hadde ikke ladet ordentlig så gikk tom for strøm etter kun et par bilder, får satse på å komme sterkere tilbake senere. På ettermiddagen var det bort til Eden Beach Resort, hvor det var rigget opp med storskjerm og visning av kampen mellom Norge og Brasil. Mye brasilianske fans i publikum, horn og fløyter og heftig stemning. Er selv av typen lav fotballinteresse, en dette var gøy å få ned seg! I tillegg til storskjerm hadde organisatorene ordnet med to meget ivrige kommentatorer som kommenterte på inn- og utpust i et rasende tempo, tror det var på spansk, men noe usikkert, plukket tidvis opp forsøk på norske spillernavn.
Mandag og på tide å teste ut stranden igjen. Destinasjon Ocean Ossis litt sør på øya, ca 15 til 20 minutters kjøring fra der vi bor. Her er det deilig slapp strandstemning, med mindre en kommer hit en dag med cruiseskip i havna, da er det smekkfullt og folk absolutt over alt. Jeg kjeder meg fort på stranden så hadde med utstyr for en lengre svømmetur under bølgene, oppe igjen til lunch
Tror jeg må ha sovnet i cabanaen etter lunch for plutselig var det på tide å dra. Stoppet via et par dykkesjapper for å finne nye drakter til gutta som har skutt i været siden i fjor. Så stakk fruen og jeg opp på Oil Slick Leap, et kvarters vei nordover, og hadde et behagelig ettermiddagsdykk, hvor vi blant annet fikk hilse på denne trivelige krabaten. Absolutt ikke sky, det var faktisk den som kom svømmende bort til oss, hvor den tydeligvis mente den beste maten lå begravd, og begynte å snu og vende på koraller og steiner for å finne snaddermat. Kvelden ble tilbrakt hjemme over pensum. Gutta skal ha kurs i nitrox dykking i morgen (oksygenbetiket luft) og det var mer å sette seg inn i en jeg husket, så med litt trøtte tenåringer samt amerikansk pedagogikk var det bare å gyve løs, vi speedrunnet greia som best vi kunne så får vi se om det holder når de skal opp til eksamen i morgen.
Tirsdag morgen og ungene er satt av på dykkesjappa. Håper er at de skal kvalifiseres til nitrox sertifisering. Dette er et kurs for å kunne dykke med oksygenberiket gass, normalt 32% vs 21% (som er det vanlig luft inneholder. Fordelen er mindre nitrogen i pustegassen og dertil lengre ikke-dekrompresjonstid/ redusert fare for dykkesyke. Ulempen er potensialet for oksygenforgiftning om en går for dypt, og det vil en jo ikke ha da det å besvime på 40 meters dybde uten forvarsel generelt er en mindre optimal avslutning av dykket. Mens vi venter på at kursingen skal bli ferdig har jeg tatt meg tid til å preppe og reparere litt småsaker i mitt spontane «verksted»
Hvor mange timer fikk dere i Club house? 2 kompiser av meg fløy inn med sammenhengende billett med SAS fra OSL og hadde 6 timer før neste fly med Delta One til Seattle. De ble nektet adgang til Clubhouse inntil det var 2,5 time til avgang og portvokterene var av den mindre hyggelige sorten.....
Gutta kom seg gjennom kurset, og er nå nitrox sertifisert. For denne ferien gjenstår da advanced open water kurs som starter torsdag, etter det er de da forhåpentligvis i stand til å dykke med nitrox 32% til 30 meter og vi kan ta dem med på favoritt vraket her på øya. Sertifisering ble markert med en svær iskrem på øyas beste iskremsjappe - Gios. Det ble merket at prisene holder seg moderate, 7 dollar for tre scoops og kremtopping, men at scoopene nok har vært gjenstand for shrikflation, og at tre nå er samme mengde som to var tidligere, men uansett ikke dårlig for en svær iskrem av knall kvalitet! Det ble ingen bilder fra ettermiddagens dykk, da det ser ut til at noe er føkka med undervannskameraet, så her spørs om en må bla opp nok en gang for en replacement. (Faste lesere husker muligens et flooded GoPro fra i fjor sommer som ble erstattet av dagens -muliges kortlivede - SeaLife….) Dagen bød så på enda mer uforutsette blæææh moments! Når vi kom ut fra vår faste frisør etter at gutta hadde gått den sedvanlige sommersveisen på plass viste det seg at en eller annen løk hadde tatt med sidespeilet på leiebilen i farten, og selvsagt stukket fra åstedet! Dro rett ned på leiebilfirmaet, betalte sure 500 USD for skaden, og fikk en «ny» bil med fungerende speil utlevert, surt!
Startet onsdagen med en tur til butikken til buddy Dive der vi hadde kjøpt kamera i fjor, der hadde de en ny USB adapter til kameraet, men denne var ikke med tilkobling til USB C som den gamle men Micro varianten, som var den eneste vi ikke har med. Før vi fikk ordnet med ny kabel måtte vi ha mat, ble frokost på «Between 2 Buns» borti gata. Navnet er vel temmelig selvforklarende, men ja de har sandwicher av alle varianter, «Fightclub» til far: .. og «Tuna Melt» til mor: God kaffe og Oreo shakes som scorer høyt hos den yngre garde hadde de også:
Når det gjelder hvor man skal dra for å kjøpe alt mulig mellom himmel og jord på Bonaire er de kinesiske supermarkedene som oftes en safe bet. Disse er litt som en brick and mortar versjon av Temu. Mye rart her og en eklektisk måte å organisere varene på, hvem viste at bursdagballonger og strandsandaler hører sammen? Diverse metervare: USB ledninger var gjemt bak disken og etter litt språkproblemer fikk vi inspisere hele utvalget og fant den rette varianten. Gutta fikk også med seg litt eksotisk drikke og instant nudler. Med ny adapter og kabel til kameraet virker det som om det igjen tar til seg strøm og er mulig å laste ned bilder fra, så krysser fingrene for at dette ordner problemet.
Tilbake i huset igjen gjorde vi oss klare for feriens første dykk med gutta, nå 15 år gamle, tenkte det var greit at de i det minste hadde vært en runde i vannet før de starter på Advanced Open Water kurs i morgen. Dykkesite ble «Cliff» som ligger på sjøsiden av huset, en liten trapp ned fra hagen. «Sunset Villa», huset vi leier, ligger rett bak jr. i bildet over. Selve dykket gikk bra, med en del sprell som forventet av to yngre herremenn, men jeg tror de skal klare seg fint når det kommer til ferdigheter som kreves på kurs, fingers crossed!
Når fylket var unnagjort ville gutta på trening, de hadde funnet seg et treningsstudio syd på øya som der mente få bra ut så da satte vinkurs dit. «Dreamz Fitness» skulle ha 55 USD for en måneds ubgfomsmeflemskap uten binding, og det var vel ikke så altfor ille. Tilbakemeldingen etterpå var i alle fall at det var bedre enn deres lokale Mova i Oslo, Fruen ig jeg benyttet treningspause til å kjøre ut av byen sydover og dykke på «Salt Pier». Bryggeanlegget hvor saltet som produserer på øyas saltverk shippes ut. Ingen skip ved kai så fritt frem i vannet under kaia! Traff på en liten skilpadde
På kvelden var det gjensyn med en restaurant favoritt «La Csntina». Ble ønsket hjertelig velkommen tilbake fra hovmesteren som kjente oss igjen fra tidligere år. Fortsatt et utrolig trivelig sted, med bespisningen i en stille bakhage rett fra hovedgaten. Fisk er alltid et høydepunkt på menyen her, da den er knallfersk og sprelte rundt i sjøen bare timer tidligere, dagens fangs var tunfisk så da gikk jeg for tunfisktartar til starter og grillet tunfisk til main.
