Når 10-årsgaven går fra Japan til KATSEYE

Ja, da sitter man altså ombord på SK288 for en liten mellomlanding på ARN og bestemmer seg i et øyeblikk for at dette må det jo bli reisebrev av!

Det har vært mye jobb og annet styr i august, så aktiviteten på IF har vært sånn passe laber. Men hva er vel bedre comeback enn et aldri så lite far og datter-eventyr, litt SAS, litt biz, litt Amsterdam og konsert?

Til 10-årsdagen har lille prinsesse lenge ønsket seg en tur til Japan. Et ganske solid ønske, spør du meg. Far hadde selvfølgelig heller ingen større innvendinger mot akkurat det reisemålet.

Men så skjedde det noe i vinter.

KATSEYE skulle på Europaturné.



Og plutselig raste Japan nedover ønskelista.

KATSEYE, sier du?

Ja. KATSEYE.

Tenk dagens Marcus & Martinus, Backstreet Boys, Spice Girls eller The Beatles, avhengig av hvilken generasjon du tilhører. Sleng inn K-pop, koreografi og sikkert en hel del annet som far fortsatt prøver å forstå, så er vi omtrent der. Så vet du like mye som meg da.

Da turnéplanen kom, startet selvfølgelig far med det enhver fornuftig bonusnerd gjør: kalender, flymuligheter og en rask sjekk av hvor i Europa dette faktisk kunne klemmes inn mellom jobb og alt annet.

København? Nope.
London? Nope.
Dublin? Nope.
Paris? Heller ikke.

Men én by passet.

Amsterdam.

Så ja. Du gjettet riktig.

Vi er på vei til Amsterdam og Ziggo Dome for å se KATSEYE!

Om lille prinsesse gleder seg? Absolutt.

Om far gleder seg til fly, lounge, hotell, bonusprat og muligheten til å late som dette først og fremst er en kulturell far-datter-tur?

Også absolutt.

Noen andre som gleder seg?

Da er det bare å følge med!

 

God tur! Datter på samme alder - KATSEYE spilles hver gang vi skal ut å kjøre

 

Det første vi gjorde, tilbake i mars en gang, var selvfølgelig å finne flybilletter.

På poeng, selvsagt.

Det passet egentlig perfekt med avreise ettermiddagen dagen før konserten. Da trenger lille prinsesse bare én dag fri fra skolen, og hjemreisen går morgenen etter konserten. Effektivt og nesten ansvarlig familieplanlegging, dette her.

Eneste lille minus var at utreisen måtte gå via ARN.

Men det skulle jo vise seg å kunne snus til noe positivt også. For når man først skal ta en liten omvei, kan man like gjerne få testet en ny lounge på kjøpet. Mer om det senere.

Hjemreisen er heldigvis direkte.

Konsertbilletter skulle vise seg å være hakket vanskeligere.

Planen var selvfølgelig sitteplasser. Med en 9-åring tenkte jeg at det kunne være greit å slippe timesvis med kø, ståing og albuer i ribbeina.

Early access? Prøvd.
Forsalg? Prøvd.
Diverse andre kreative forsøk? Jepp.

Resultatet?

GA. Ståplass.

Så da blir det ståplass. Vi får heller være litt taktiske med når vi går inn, hvor vi plasserer oss og prøve å begrense antall timer lille prinsesse må stå og vente på at KATSEYE faktisk skal dukke opp på scenen.

Så var det hotell.

Kan noen forresten forklare meg hva som har skjedd med hotellprisene i Amsterdam?

Har det alltid vært sånn, eller har noen bare kollektivt bestemt seg for at 3-stjerners hotellrom nå skal prises som Maldivene?

For hotell skulle faktisk ende opp som den klart største utgiftsposten på hele turen.

Vi landet til slutt på Holiday Inn Arena Towers av to ganske gode grunner:

Det ligger i gangavstand fra Ziggo Dome, og toget går omtrent rett fra Schiphol og hit.

Og så var det jo «billig».

Kun 6600 kroner for et dobbeltrom i to netter. Skal vi le eller gråte eller er jeg bare urimelig her?

Vi betaler jo nesten det samme enkelte steder for familierom når hele familien på fem er ute og reiser.

Jaja. Nok hotell-rant.

Det blir i det minste noen Hotels.comCash tilbake, litt Trumfbonus og sikkert et eller annet regnestykke jeg kan bruke til å overbevise meg selv om at dette egentlig var et godt kjøp. I riktig god bonusnisse-stil.

De siste dagene før avreise fortsatte jeg selvfølgelig å sjekke bonusbilletter. For det kunne jo hende SAS plutselig bestemte seg for å åpne to seter på direkteflyet fra OSL.

Den gang ei.

Men så dukket det opp en annen mulighet. Samme avgangstid fra Oslo, men via CPH og med ankomst Amsterdam omtrent én time tidligere.

Perfekt!

Problemet var bare at jeg hadde brukt FlyPremium på bookingen. Dermed måtte endringen gjøres på telefon dersom jeg ikke ønsket å betale full poengpris.

Så jeg ringte SAS.

Og innen jeg kom gjennom?

Billettene var borte.

Selvfølgelig.

Fire timer senere dukket de opp igjen.

Ny telefon til SAS.

Denne gangen kom jeg så langt at ventemusikken plutselig stoppet. Jeg hørte et lite «pip»…

…og så var det helt stille.

Ingen svenske.
Ingen danske.
Ikke engang en nordmann.

Bare meg, telefonen og to bonusseter via København som sakte kunne forsvinne igjen. Prøver igjen, samme resultat.

I mellomtiden kom en kompis med et egentlig ganske godt poeng:

«Du har jo Amex Platinum. Hvorfor bruker du ikke bare anledningen til å teste Amex-loungen på Arlanda?»

Hmm.

Der hadde jeg faktisk aldri vært før.

Believe it or not.

Og når man først ser det på den måten, var jo ARN-omveien plutselig ikke så dum likevel.

Så da ble planen stående.

I går pakket vi sakene, og begge var rimelig spente.

Jeg på flytur, ny lounge og forhåpentligvis et glass champagne i lufta.

Lille prinsesse på KATSEYE og konserten hun har gledet seg til i månedsvis.

Og begge to på litt ordentlig far-og-datter-tid ute i den store verden. <3

Så da gjenstod det egentlig bare å komme seg av gårde.

Neste stopp: OSL, SK288 og Stockholm.

 

I feel you brother. Din favoritt, sånn far til far? Her står det mellom Animal og MIA....

 

Ziggo dome er en fin arena. Husk å velge riktig tog

 

Da frøkna ble hentet på skolen i dag, kom jeg plutselig på én liten detalj.

Passet hennes.

Det lå hjemme.

Sterk åpning på utenlandsturen.

Så da ble det en rask ekstrarunde hjem før vi endelig kunne sette kursen mot Gardermoen.

Turen til P10 gikk ellers greit, og siden vi hadde litt tid bestemte vi oss for å teste OSL Premium Lounge.


Mest fordi jeg hadde sett han Flymedpoeng-fyren skryte så hinsides mye av den, og fordi jeg faktisk aldri hadde vært innom selv.

Vel.

Oppskrytt er nok min konklusjon etter dagens time halvannen i loungen. Besøker den aldri igjen om jeg var tilgang til SAS.

Da vi kom inn var det ganske fullt, og loungen opplevdes faktisk veldig trang. Nesten litt klaustrofobisk.

Etter hvert ble det betydelig bedre, og jeg mistenker at Doha-flyet hadde noe med saken å gjøre. Plutselig forsvant det masse folk, og da ble hele stedet straks langt mer behagelig.

Maten imponerte heller ikke nevneverdig.

En suppe.

En ganske stakkarslig salatbuffet.

Og Pepsi Max? Tomt.

Da begynner vi å nærme oss kritisk svikt i leveransen...

Det eneste stedet Premium Lounge etter min mening slår SAS ganske klart, er toalettene.

Der kom også dagens kanskje viktigste lounge-review fra lille prinsesse:

«Toalettene her var skikkelig fine, rene og de luktet godt!»

Så da vet vi det.

Vi fant et hjørne for å nyte litt sukkerPepsi og tomatsuppe. Ikke akkurat gourmet.


Rundt boardingtid tuslet vi bort mot gate E11.

Og i dag slapp vi faktisk å stå på brua og vente. Alltid en liten seier.

Jeg fant frem til 1D. Lille prinsesse til 1F.

Og dermed var vi på plass helt foran i kabinen med nesen vendt mot Stockholm.

Neste stopp: ARN og Amex Platinum Lounge.

 

Ombord på SK882, som jeg for øvrig klarte å kalle SK288 tidligere i reisebrevet, var det fullt fly i dag.

Syv rader business og to hyggelige svenske damer som stod for serveringen.

Dagens mat var en form for laksepaté eller noe i den gata, sammen med ost og stekte cherrytomater. Flatbrød, couscoussalat og «den vanlige» sjokoladekaken som sikkert smaker helt fantastisk når den er varm.

Kald?

Helt ok.



Egentlig var hele måltidet litt sånn. Helt greit. Ingenting å skrive hjem om.

Selv om det jo strengt tatt er akkurat det jeg gjør nå… haha.

Ellers en helt fin flight med hyggelig crew, selv om de hadde mer enn nok å gjøre med full businesskabin. Det må gå ganske fort unna i svingene når flytiden er rundt tre kvarter, men det føltes likevel aldri stressende eller forhastet.

Ankomst ARN on time.

Og da var det klart for enda en ny lounge.

 

På ARN hadde vi ca. 1 time og 25 minutter, og jeg hadde hørt at serveringen i loungen skulle gå ganske raskt. Så vi burde rekke litt mat uten å måtte løpe til gate etterpå.

Loungen var enkel å finne, og allerede ved inngangen føltes det ganske eksklusivt.

Jeg har aldri vært i en Amex-lounge før, men her stod det en herremann nede ved trappen og ønsket oss velkommen. Oppe ventet en hyggelig dame som tok innsjekken.

Så langt, så bra.

Etter innsjekk fikk vi utdelt menyer. To vanlige først, før hun raskt oppdaget at den ene gjesten kanskje ikke var helt i målgruppen for Riesling og laksetartar.

Prinsessen fikk derfor barnemeny med fargelegging.

Stor suksess.

«Kan vi finne noen digge plasser å sitte på, pappa?»

Vel, jenta mi…

Dette er mer restaurant enn klassisk lounge. Her var det ikke akkurat overflod av store, myke loungestoler å synke ned i, men vi fant en liten sofadel og slo oss ned der.

Loungen var ganske full, men vi fikk heldigvis plass uten problemer.

Menyen skiftes ut en gang i måneden og består av mat og drikke som er innkludert og uten kostnad,samt alternativer som kan bestilles mot tillegg.


Jeg gikk for laks og Riesling.

Frøkna gikk for pannekaker.


Maten kom veldig raskt, maks ti minutter etter bestilling. Porsjonene var faktisk ganske solide, med mye tilbehør.

Jeg var allerede rimelig mett etter maten på flyet, men klarte likevel å spise nesten hele porsjonen. Det sier vel sitt.

Frøkna savnet Nutella til pannekakene, men det hun fikk gikk nå ned det også.

Etter en liten stund kom neste observasjon:

«Jeg føler jeg ikke er kledd for dette her…»

Og hun hadde jo et poeng, selv om vi ikke bryr oss om slikt...

Det var høy dress- og skjortefaktor i loungen. Vi stilte i litt mer avslappet far-og-datter-på-konsert-tur-stil.

Ingen så ut til å bry seg, heldigvis. Stemningen var vennlig, selv om støynivået til tider var ganske høyt.

SK1557 til Amsterdam gikk fra F35, og det var visst et lite stykke å gå fra loungen. Så ganske raskt etter maten tok vi med oss koffertene og satte kursen mot gate.

På vei ut oppdaget vi for øvrig at loungen hadde et eget område for oppbevaring av bagasje.

Det burde de nesten gjort litt mer synlig på vei inn.

Det lå ganske mye håndbagasje rundt omkring ved bordene, og når det allerede er litt trangt enkelte steder, blir det ikke akkurat bedre av kabinkofferter som står parkert i gangene.

Alt i alt en veldig fin opplevelse av loungen.

Vil du spise et ordentlig godt måltid på ARN, synes jeg denne loungen absolutt er verdt et besøk om du har tilgang via Amex.

Vil du derimot sitte i flere timer, slappe av og virkelig «henge i lounge», tror jeg SAS-loungen er et bedre valg.

Så da pakket vi sammen og tuslet videre mot F35.

Nest siste etappe for dagen stod for tur.

 

Å gå til gate gikk faktisk raskere enn jeg hadde trodd.

Vi var der omtrent da boarding egentlig skulle startet. Det var masse mennesker ved gaten.

Men én ganske vesentlig ting manglet.

Flyet.

Vi satte oss ned for å vente litt, og ikke lenge etter tikket det inn en SMS om 30 minutters forsinkelse.

Ifølge FR24 hadde flyet stått på bakken siden i går, så jeg spurte pent om det kanskje var fare for enda litt mer forsinkelse. I så fall kunne vi jo brukt tiden konstruktivt og rukket en tur innom SAS-loungen by Mastercard også.

Men nei.

Flyet var på vei fra hangaren til gate, og det skulle visst ikke bli noe mer forsinkelse.

Jaja. SAS-loungen får vente til en annen gang.

I mellomtiden etterlyste de tre frivillige som kunne tenke seg å ta morgenflyet til Amsterdam i stedet. Kompensasjon: 150 euro.

Jeg luftet ideen for frøkna.

Svaret kom ganske kontant:

«Vi går glipp av mye shopping i morgen, pappa.»

Ja vel.

Da blir det shopping i morgen da.

Etter at de hadde funnet sine tre victims, kom det også oppfordring om å sjekke inn håndbagasje ved gate. Fullt fly og veldig mange kabinkofferter på tur.

Overraskende få meldte seg, synes jeg.

Med både fullt fly og forsinkelse valgte de en ganske strukturert boarding. Først priority gruppe 1 og 2, deretter etter seterad. Bakerste fem rader først, så de neste fem, og gradvis fremover i flyet.

Det fungerte egentlig ganske greit.

Vel ombord fant vi 1D og 1F igjen.

Kun to rader business på SK1557 på torsdag.

På dette tidspunktet hadde vi rukket businessmat, loungemat og så enda mer loungemat på rundt tre timer.

Så vi stod faktisk over serveringen.

Ja, du leste riktig.

Jeg takket nei til mat.

Tok meg bare en kaffe og en Cola.

Note to self: Neste gang du har en kort mellomlanding med ordentlig loungemat, velg bort måltidet på en av flightene. Så har du i hvert fall tatt ett lite steg i retning Changemakers.

Maten luktet for øvrig godt.

Selve flyturen ned til Amsterdam forløp helt fint.

Etter landing måtte vi vente litt på å få tildelt gate, og kapteinen ba oss pent om å være tålmodige og bli sittende med sikkerhetsbeltet på.

Tror du ikke da at en kar rundt ti rader bak plutselig bestemte seg for at akkurat disse instruksjonene neppe gjaldt ham?

Opp av setet.

Og fremover i kabinen.

Mens sikkerhetsbelteskiltet fortsatt lyste.

Og vi fortsatt ikke hadde fått gate.

Man blir jo imponert over hvor mye tid enkelte klarer å spare på en flyreise.

Omsider kom vi oss til gate, ut av flyet og satte kursen rett mot togstasjonen.

Amsterdam neste.

Edit: Fin utsikt ut fra flyet rett ved avgang fra ARN. Og fin utsikt fra Eddie sitt sete.

 

Undervurdert tips her altså.

Hvor vanskelig kan det være å velge riktig tog, tenkte jeg?

Jo da. Det var ikke fullt så enkelt som forventet.

Men først litt om forberedelsene.

Ved hjelp av AI, og litt gammeldags Google, kom jeg frem til at Uber, Bolt eller taxi for to personer egentlig bare var bortkastede penger denne gangen.

Vi reiser jo ofte fem stykker på tur, og da blir regnestykket et helt annet. Når alle skal betale for kollektivtransport, er drosje ofte omtrent samme pris og langt enklere.

Men for to?

Ikke i Amsterdam.

Togene fra Schiphol er veldig tilgjengelige, går ofte, og billettprisene er heller ikke helt på norsk nivå.

En voksenbillett til Bijlmer Arena kostet rundt 5 euro.

Reiser man alene, kan man egentlig bare tæppe seg inn og ut med bankkortet. Med barn lønner det seg derimot å kjøpe billetter, så jeg hadde lastet ned NS-appen på forhånd.

Frøkna reiste på en såkalt Railrunner-billett til nette 2,50 euro.

Så langt hadde far full kontroll.

Helt til bonusnissen våknet.

«Oppgrader til 1st class for kun 4 euro.»

Jamen… 4 euro?

Det er jo nesten gratis!

Klikk.

I ettertid burde jeg kanskje ha skjønt to ting:

1st class er relativt bortkastet på en togtur på rundt 15 minutter.

Og 1st class på lokaltog er ikke helt det samme som First på fly.

Det hjelper heller ikke stort å ha 1st class-billett når man ikke helt vet hvor på toget 1st class faktisk befinner seg.

Jaja.

Fire euro fattigere og én erfaring rikere.

Selve togturen tok rundt 15 minutter og gikk unna på et blunk. Vel fremme på Bijlmer Arena var det bare cirka 5–6 minutters gange til Holiday Inn Amsterdam Arena Towers.

Hotellet ligger for øvrig i samme bygg som Holiday Inn Express Arena Towers, så her gjelder det å velge riktig inngang også. Nok en liten oppgave for oss som allerede hadde bestått dagens tog-eksamen med middels resultat.

Førsteinntrykket av hotellet var helt greit.
Hyggelig resepsjon og vennlig personale.

Vi fikk rom i 4. etasje, og det viste seg å være HC-tilpasset. Det klager jeg aldri på. Ekstra god plass på badet er jo bare bonus.

Rommet var ellers passe stort, rent og pent, med ren seng og alt vi trengte for et par netter.

Det eneste klare minuset var vegg-til-vegg-teppet.
Det hadde sett bedre dager.
Ganske mye flekker og generelt ikke spesielt lekkert.


Men beliggenheten?

For denne turen var den egentlig helt perfekt.
5–10 minutter å gå til Ziggo Dome.
Omtrent det samme til togstasjonen.
Rundt 15 minutter med tog til Schiphol.
Og cirka 15 minutter inn til sentrum.

Med konsert som hovedformål kunne vi nesten ikke bodd mer praktisk.

Prisnivået på hotell i Amsterdam har jeg jo allerede rantet nok om tidligere…

Lite verdi for pengene er fortsatt konklusjonen.

Jeg droppet også å booke direkte hos IHG. Jeg er helt statusløs der, og da fristet Hotels.com mer med Hotels.comCash og Trumf på toppen.

Bonusnissen må jo få mat på et eller annet vis.

Etter en lang dag med fly, lounger, mat, tog og diverse transportrelaterte lærepenger var vi begge ganske ferdige.

Planen om å gjøre noe mer den kvelden forsvant fort.

Så vi gjorde det eneste fornuftige.

La oss.

For i morgen var den store dagen.

Shopping.

Og KATSEYE.

 

Morgenen etter var frøkna tidlig oppe.

Veldig tidlig oppe. Vi snakker før kl. 7.

Det var tross alt den store dagen, og før KATSEYE stod det én annen svært viktig aktivitet på programmet:

Shopping.

Vi tuslet derfor ganske tidlig ned til frokost. Helt greit utvalg, stor spisesal og overraskende lite crowded. Det ble ikke tatt stort med bilder her.


Fokuset lå tydeligvis et annet sted.

Deretter bar det mot togstasjonen og inn til Amsterdam Centraal.

Klok av skade fra dagen før gikk vi denne gangen for…

2nd class.

Og tro det eller ei:
Vi overlevde alle 15 minuttene.

Det var meldt sol utover dagen, men morgenen startet med regn. Vi søkte derfor ly på et lite søtt bakeri i sentrum.

Far gikk for kaffe.
Frøkna fant en jordbærkopp med Dubai-sjokolade.


Jeg skjønner fortsatt ikke helt alt som må ha Dubai foran navnet sitt nå til dags, men fornøyd var hun i hvert fall.

Da regnet roet seg litt, startet dagens egentlige program.

Først Miniso.

Vi måtte jo få litt spend på Amex.


Deretter Pop Mart.

For enda litt mer spend på Amex.

Dette begynte å utvikle seg til en meget målrettet bonusstrategi.

På vei rundt i byen ble frøkna også fascinert over hvor mange hus som lignet på delfthusene vi fikk i sommer, da vi reiste med KLM fra SXM. Da måtte vi selvfølgelig ha en liten prat om dem også. Ved hjelp av Google, naturligvis. Noe kultur måtte vi jo få ut av turen.



Så gikk turen videre til LEGO Store. Brødrene hjemme måtte selvfølgelig få noe fra Amsterdam de også.

Og siden frøkna samler på kjøleskapsmagneter fra stedene hun besøker, ble det også noen turer innom souvenirbutikkene på jakt etter riktig Amsterdam-magnet.

Vipps.

Nesten tre timer borte.

«Jeg er sulten og vil ha nudler, pappa.»

Greit.

Frem med Google Maps.

Vi fant raskt en ramenrestaurant i nærheten som så grei ut og satte oss ned for litt ramensuppe.

Etter maten tuslet vi videre ned mot sentralstasjonen igjen.

Den opprinnelige planen var å ta en tur med en av kanalbåtene. Litt obligatorisk Amsterdam-turisme måtte vi jo nesten få med oss.

Men været var fortsatt ikke helt på lag.

Og med en lang kveld foran oss bestemte vi oss for å droppe båtturen denne gangen.

I stedet tok vi toget tilbake til hotellet for litt avslapping.

For dagen var langt fra ferdig.

Det var tross alt nå hovedattraksjonen nærmet seg.

 

En av verdens største broadcast-messer (tv og radio++) skjer denne helgen.

 

Samt Europas høyeste turistskatt på overnatting

 

Regner med at dere ble skikkelig gira og sang med begge to. Reisefølge 1 ble minnet på Ziggo dome og spilte litt KATSEYE for meg, som han tydeligvis viste hva var, på biltur. Det var jo gøy!

Vi sang med på Lindemann på konserten der, selv om ingen av de to er favorittband for min del.

Det har skjedd noe med konsertpublikum. Selv husker jeg med glede presset i Drammenshallen, mens ungdommen i dag sier unnskyld når de kommer for nære. På godt og vondt.

 

Vel tilbake på hotellet ble det litt avslapping. Resten av familien hjemme hadde kommet hjem fra skole og jobb, så vi tok en liten prat med dem. Forsikret dem om at både vi og amex kortet fortsatt var i livet.

Fortsatt hadde vi god tid. Dørene åpnet kl. 18.30 og KATSEYE skulle på scenen kl. 20.30.

Rundt kl. 16 bestemte vi oss derfor for en liten rekognoseringsrunde. Sjekke køen, inngangene og hvordan landet lå. Solen hadde dukket opp og været hadde snudd til sommervær.

De hadde visst åpnet for kø allerede kl. 08 om morgenen.
Klokka åtte!

Det er et engasjement selv den ivrigste bonusnissen må bøye seg i støvet for. Jeg kan stå opp tidlig for bonusseter, men kø fra åtte om morgenen til en konsert klokka halv ni på kvelden? Der går selv min grense.

Det var heldigvis noe kø, men ikke all verden. VIP-gjestene begynte allerede å slippe inn mens vi var der.

Merchandise-butikken hadde vært åpen siden kl. 12.

Farlig informasjon.
Vi skulle jo bare «se litt».

Det gikk omtrent som forventet.

Litt klistremerker.
KATSEYE-kort.
Charm.
Og selvfølgelig en lightstick.


Vipps.
Ca. 1500 kroner.
På Amex, naturligvis.

Når først pengene skal forsvinne i et tempo som dette, kan de i det minste jobbe litt på vei ut døra. Bonusnissen må jo ha noe å trøste seg med.

En fornøyd jente, selv om hun ønsket seg et album mest av alt.... Back to basics på de unge altså.

De unge har det godt om dagen, kan man si.

Da jeg var på hennes alder tror jeg ikke «offisiell konsert-lightstick til flere hundre kroner» engang eksisterte som et økonomisk risikomoment for foreldre.

På vei tilbake til hotellet så vi en foodcourt ved Ajax-stadion og bestemte oss for at der kunne vi spise før konserten.


Så tilbake til hotellet for klargjøring.

Lightsticken måtte testes.
Forskjellige farger.
Forskjellige blinkehastigheter.

Dette var åpenbart avansert utstyr og ikke bare en lysende pinne pappa nettopp hadde betalt altfor mye for. Og det skulle bli enda mer tøffere etterhvert.

Håret ble fikset.

Glitter på lille prinsesse.
Og litt glitter på far også.

Jeg har hatt mer maskuline forberedelser til en fredagskveld, men når man først har reist til Amsterdam, kjøpt ståplassbilletter, brukt 1500 kroner på merch og fått Amex litt nærmere neste poengutbetaling, kan man like gjerne gå all in.

Og vipps var klokka 17.

Da ruslet vi ut døra og satte kursen mot Ziggo Dome.

Nå begynte det på ordentlig.

 

Glitter er undervurdert som pynt på de fleste, mener nå jeg

Som ung, som ble kjørt til Drammen av familie eller foreldre for konsert. Med lydige foreldre som satt utenfor og ventet. Så var ønsket jo en dyr offisiell t skjorte før konsertene startet. Det fikk jeg aldri, men det ble noen vesentlig billigere og ikke så fine på salg fra de uoffisielle selgerne som hadde salg etter konserten. De var gjeve de også.