Alternativ tittel: "The battle of 777s" Det skjedde i de dager at konemor utstedte en sjelden utreisetillatelse. Jeg fikk stablet på bena en eventyrlig tur til Sør-Amerika, men når bakkemannskap i Amsterdam meldte streik to dager før avreise, ble gode råd dyre. KLM kansellerte AMS-LIM, og etter mye mas om omrouting fikk jeg tilbud fra KLM om en utreise med LATAM, men med en ankomst som gjorde at jeg ikke ville rukket hjemreisen. Så da måtte jeg kansellere. Ganske slukøret gikk jeg tilbake til Awardfares for å se om det kunne dukke opp noe annet uken etterpå. Etter et par dagers søk øynet jeg en mulighet til Asia, og fikk booket en open-jaw. Litt trivlig at det var samme agent som forsøkte å bistå meg med reroutingen til Lima som fikset den nye bookingen min. Målet for reisebestillingen var å reise til Asia eller Sør-Amerika. Jo nyere kabiner, flyplasser og flyselskap - jo bedre. Nå var det ærlig talt ikke så fryktelig mye å velge mellom, så når jeg fant utreise med KLM sin nye 777-300ER og hjemreise med AF sin nye 777-300ER følte jeg meg ganske heldig. Flyselskap: KLM og Air France Klasse: Business Avreise fra: Norsk by Destinasjon: Tokyo (HND) Enveis, T/R, Open Jaw: Open Jaw Antal poeng brukt: 82.500 + CT Skatter & avgifter (per person): 1744 NOK Antall reisende: 1 voksen Reisen finner sted i: September 2025 Booket: September 2025 Flyvninger: Dag 1 Norsk By-AMS / KLM Biz (B737-700) AMS-PEK / KLM Biz (B777-300ER 35J-kabin) Dag 2 PEK-KIX / CA Eco (A320neo) (separat billett) Dag 3 HND-CDG / CDG Biz (B777-300ER 48J-kabin) CDG-Norsk By / DY Eco (B737) (separat billett) Dag 4 CDG-Norsk By/ CDG Biz (A319?) (stod over denne) På grunn sykdom i hjemmet var det litt usikkert om utreisetillatelsen var gyldig. Etter å ha blitt stuck med en separat billett i Sør-Amerika uken før ønsket jeg ikke å kjøpe en separat billett før jeg visste at jeg fikk dra. Jeg booket dermed ikke PEK-HND før endelig godkjenning forelå, dagen før avreise. I mellomtiden hadde PEK-HND-flyet jeg hadde sett meg ut (5 kNOK) blitt utsolgt, og neste alternativ gikk mange timer senere og kostet 15 kNOK. Et annet alternativ var å fly PEK-KIX til 6 kNOK. Ulempen var at dette gav mer transporttid, mer kostnader og mindre/ingen tid til å faktisk gå rundt noen steder. Men, det var bedre med reise enn ingen reise. Jeg satt meg derfor på fly uten å ha noe konkret plan mellom Osaka og Tokyo, men med et par muligheter i baklommen.
KLM Grunnet separat fly mellom PEK og KIX, og potensielt mellom KIX og TYO, var det ikke fornuftig å pakke med noe innsjekket bagasje. Det fikk dermed holde med håndbagasje i 2,5 døgn. Innsjekk ble gjort på automat, og boardingpass ble utstedt fram til PEK. Noe uvant å ha tilgang til lounge her på Norsk Flyplass, men det må jo brukes når man først har muligheten. Jeg ble sittende en halvtime til det stod boarding på tavlen og tuslet til gate. Her var det mye kø, men etter å ha sittet et minutt i ro ser jeg at det fremdeles er Group 1+2 som boarder, og at køen ikke er til gate. Køen venter bare på sin boardinggruppe sin tur. Kom meg derfor raskt inn på flyet når jeg først innså dette. Første fly var intra-Europa med KLM. Jeg trives vanligvis på midtgang rad to, men denne gangen var det vindusplass på rad 1 på meg. Siden både gruppe 1 og 2 allerede var om bord var det ikke noe særlig hattehylleplass ledig foran i kabinen, men etter å ha spurt en flyvertinne fikk jeg selvfølgelig lov til å bruke "deres" hattehylle over rad 1 (Reserved for Cabin Crew). En god stund etter takeoff kom det en drikketralle med spørsmål om hva jeg ønsket å drikke. Var litt uvant å ikke ha noe meny eller brosjyre å velge mellom, så jeg valgte trygt med en brusboks. Fikk en cola zero og en liten flaske med noe fruktsmoothie. Jeg la merke til at de begynte servering fra bakerste business-rad og jobbet seg framover. Når de kom til første rad var det tre frokostbokser igjen, og fire passasjerer. Jeg fikk den ene boksen, mens paret i midtgangen måtte dele boks. I boksen lå det en meny som også inkluderte en oversikt over drikkeutvalget. Den hadde vært grei å ha når jeg skulle velge drikke. De kunne blant annet tilby ferskpresset appelsinjuice. Når jeg så det måtte jeg spørre om jeg kunne få et glass, og det smakte veldig godt til frokostboksen. Jeg hadde 3,5 time transfer i AMS. Nå er det sikkert et tiår (minst) siden jeg var på Schipol sist, men det var moro å så vidt kjenne seg igjen enkelte steder. Jeg fulgte den logiske transfer-flyten og stakk innom Schengen-loungen Crown Lounge 25 (CL25). Her var det veldig folksomt, men fant meg fort et lite bord jeg kunne spise og jobbe litt fra. Siden transfer var såpass lang ønsket jeg å sjekke ut både CL25 og CL52 (non-schengen). Etter at de mest prekære mailer var sendt, og den viktigste maten smakt på, tuslet jeg videre til CL52 i tide til å kunne ta et Teams-møte der. Maten i CL25 var helt grei, men det opplevdes litt kaotisk med så mye folk. Ikke at det var trangt, men man måtte gå litt i sikk-sakk enten man skulle på toalettet eller hente seg mer mat. Rusleturen til non-Schengen tok ikke så lang tid, og det var ingen ventetid i den automatiske passkontrollen.
Det var godt skiltet til begge lounger, så jeg bare fortsatte i godt driv mot CL52. Her var det definitivt mer luftig og færre folk, men ikke nødvendigvis så lett å finne en arbeidsstasjon eller spisebord i første etasje. Mye lysinnslipp og utsikt mot airside løfter også inntrykket en del fra CL25. Siden mesteparten av varmmaten var identisk med CL25 tok jeg heller med meg litt dessert (som jeg ikke fant i CL25) opp i andre etasje i Blue Bar. Her var det knapt noen folk, men en bemannet bar hvor man kunne få utvalgte drikkevarer uten kostnad. Det ble derfor fire (eller fem?) raske Fanta Vodka til Teams-møtet oppe i en ganske så tom restaurant. Konseptet her er vel at man skal kunne bestille litt mer premium mat og drikke for penger, men de hadde ingenting imot at jeg hadde med medbrakt fra første etasje. Og det var ingen fordømmelse for hyppige Fanta Vodka-bestillinger. Jeg gikk fra lounge noen minutter før oppsatt boarding-tid, da skjermen viste at flyet til PEK nå boardet. Det viste seg å være en sannhet med modifikasjoner. De var så vidt begynt å preboarde de med assistanse, mens gruppe 1 ble stående på utstilling i et kvarter til. Når vi endelig kom ombord fant jeg plassen min og alt var som biz-seter flest: pute, teppe, vannflaske og standard amenitykit. Jeg var positivt overrasket over at hvert sete hadde hver sin skillevegg. Selv som en bredskuldret herremann på 1,9m var det helt greit med både bredde og lengde når setet var lagt ned. Det var sikkert servert champagne som pre-departure drink, men etter hydreringen i loungen så var en tørr champagne ikke det som var lettest å drikke. Serveringen begynte ganske raskt etter at vi kom oss (tre kvarter forsinket) i luften. Det kom en skål med noen velsmakende ostebiter, gode cocktails, god mat, god dessert og vennlig service hele veien. På cocktailsiden gikk jeg som regel for en tranebærjuice, vodka og Fanta Orange. De hadde også en ganske frisk mocktail, som de gjerne "spritet litt opp" på bestilling. For å ikke komme utslitt tilbake til Norge måtte jeg nedjustere døgnet mitt til 18 timer under denne reisen. Dvs 5-6 timer søvn, 12 timer våken. Rett etter mat var det derfor bare å forsøke å samle så mye søvn som mulig. Sov veldig godt i 5 timer, før jeg våknet dehydret som en rosin. Fikk heldigvis litt vann fra CC, men rikelig tilgang til vann er undervurdert på disse langstrekkene. Etter et par timer til kom frokostserveringen. Også her hadde de den gode, friske, ferskpressede appelsinjuicen. Før landing kom de rundt med Delft-husene. Hadde jeg vært litt bedre forberedt hadde jeg nok undersøkt om enkelte hus er "sjeldnere" enn andre, men jeg gikk nå for den største de hadde. Siden jeg hadde transfer i Kina måtte den uansett tømmes for alkohol, men det gjorde CC for meg med glede. Jeg spurte om jeg bare kunne få to tonic og blande spriten i der, men ifølge CC var den ikke SÅ god. Hun virket oppriktig litt bekymret for meg et lite øyeblikk der. Når vi kom over Gobi-ørkenen forsvant skylaget fram til vi kom til Beijing. Det var mye spennende natur og infrastruktur å se på siste timen fram mot landing.
PEK Vi landet cirka 30 minutt etter oppsatt ankomst PEK. Det gav altså rett i overkant 1,5t til min neste separate billett. Ved ankomst fulgte jeg skiltingen til Transfer. Etter noen minutter kom jeg til to transfer desker hvor det satt én person. Transferdesken var ikke så godt skiltet og det var videre skilting i taket til "Intl Transfer". Siden jeg ikke hadde fått sjekket inn online stoppet jeg derfor på desken i håp om å bli registert så tidlig som mulig. Jeg gav uttrykk for at jeg skulle ta transfer til Air China fra en annen terminal. Hun tok imot pass og e-ticket og tok bilde av begge med mobilen sin. Jeg spurte om jeg var på riktig plass, og fikk til svar "Just wait". I sikkert 10 minutt ble jeg stående der alene med "Just wait", før en transferagent til dukket opp. Plutselig dukket det også opp to passasjerer til fra samme flight som skulle videre med samme fly som meg. Da ble jeg brått litt mindre nervøs. Hvis jeg først går på en smell nå, så er jeg ikke alene i hvert fall. Det nærmet seg nå en tre kvarter til boarding, og jeg stod fremdeles her på transferdesk. Vi fikk lov/beskjed om å sitte oss ned og vente like ved. Etter en ti minutter fikk vi utlevert et håndskrevet boardingkort or raskt loset videre en 50 meter til en godt skjult sikkerhetskontroll. Passet ble scannet og vi ble tatt bilde av her. Det var ikke lett å skjønne om det var immigrasjon og sikkerhetskontroll på samme punkt, eller om det bare var en utvidet sikkerhetskontroll. Vi var de eneste som brukte denne, så den eneste ventetiden var tiden som gikk med på å tømme Delft-husene til mine medpassasjerer. Etter sikkerhetskontroll ble vi ført ned airside og ned to trapper til en bussgate. Her ble det satt opp en egen buss for oss tre til neste terminal. Kjøreturen tok en 10 minutt og når vi ankom neste terminal fikk vi utlevert et printet boardingkort. Vi gikk i marsjfart mot oppgitt gate og ankom gate 20 minutter til gate closing. Det var en kronglete rute hvor man ble sendt rundt de reneste handlegater, i stedet for å kunne går rett fram til gate. Det lå en Air China Business Lounge 5 minutt unna gaten, så jeg tok en tur innom her på veien for å inspisere og drikke vann. Takk til Thai Airways ROP Gold for den loungetilgangen! Loungen har mottatt mye pepper på nettet, men sammenlignet med mye annet i Asia så var det helt greit. Har vært i kjipere og vært i bedre. Den hadde vann og cola zero som jeg kom for, men ikke noe mat som fristet utover det. De tilbød wifi, men da måtte man laste opp et bilde av passet. Så giret var jeg ikke på å koble meg på et kinesisk trådløsnett at jeg ville gi bort passet mitt også.
Air China Siden jeg hadde benyttet meg av loungen var jeg sistemann til å boarde. Fant setet mitt baki kabinen og fant meg til rette. Jeg var litt nervøs for benplassen her, men det gikk helt fint. Flyet var stappfullt. På denne 3-timers turen ble det servert varmmat (noe sterk kylling) og et par kopper drikke. Ankomst Osaka (KIX) var på tid, og sammenlignet med resten av turen var dette som en posisjoneringsflight å regne. Før jeg landet i KIX hadde jeg fremdeles ikke bestemt meg for om jeg ville fly KIX-TYO med ANA, eller om jeg ville ta tog. Når jeg gikk av flyet konkluderte jeg med at det hadde vært kjekt å få tikket Shinkansen av bucketlisten, og kanskje jeg til og med ville fått sett litt utsikt på veien også. KIX Klok av skade etter min forrige dagstur til Japan fylte jeg ut ankomstskjema før vi landet. Jeg slapp derfor unna en del kø i immigrasjonen. Likevel måtte jeg stå der i sikkert 10 minutt for å lese av fingeravtrykkene mine, da maskinen ikke anerkjente avtrykkene mine. Nå har jeg nettopp hatt et par måneder med nevearbeid, så jeg skjønner hvorfor maskinen slet, men jeg skjønner ikke hvorfor fingeravtrykk-agenten insisterte på å ta 25 fingeravtrykk før han fikk et godkjent et. Med bare håndbagasje på ryggen gikk jeg strake vegen til togstasjonen. Her gjaldt det å komme seg raskest mulig til Tokyo. Jeg vurderte å prøve meg på en billett-automat, men siden den bemannede skranken for turister var ledig gikk jeg heller her. Jeg forklarte hvor jeg ville, betalte og ble sendt i retning noen inngangsporter. Billettdamen gav meg fire papirlapper, men det var vanskelig å skjønne helt hvordan jeg skulle komme meg gjennom inngangsporten. Etter et par minutter feiling fikk jeg endelig hjelp til å forstå billett systemet. Jeg mottok altså en billett for hele reisen (base fare), en tilleggsbillett for ekspresstoget Haruka (Hello Kitty dekor, forresten), en tilleggsbillett for Shinkansen og en "billett" som egentlig bare var en betalingskvittering. Det var altså billetten for hele reisen som var fasiten på denne porten.
Shinkansen Ved ankomst Shin-Osaka måtte man inn en ny inngangsport til Shinkansen-plattformenen. Her fungerte det ikke med base fare-billetten. Etter et par minutter fikk jeg endelig hjelp av en stasjonsbetjent. Der var tydeligvis løsningen å putte både base fare og tilleggsbillett for Shinkansen i inngangsporten samtidig. Jeg brukte noen minutter på å rusle rundt for å orientere meg før jeg fant ut hvor det raskeste toget skulle gå fra. Med litt lett småjogg opp trappen rakk jeg akkurat første Nozomi-tog (færrest stopp = rasket mulig fram). Jeg hadde ikke rukket å orientere meg om hvor vognene uten setereservasjon var, så siden jeg hadde gått ombord framme i toget måtte jeg gå bak til de to bakerste vognene for å finne lovlige sitteplasser. De to vognene var stappfulle, men etter første stopp gikk det mange nok av til at jeg fikk sittet meg ned. Jeg hadde fremdeles ikke landet på overnattingssted og plan for Tokyo, men hadde gjort litt grovresearch. Godt hjulpet av wifi på Shinkansen og et esim fra Airlo fikk jeg tatt opp tråden på denne totimers-turen. Jeg hadde lyst til å bo i nærheten av togstasjonen eller monorail for å ha en lett vei til flyplassen morgenen derpå, men prisene var ganske så stive på alt som var tilknyttet en hotellkjede. Det hjalp sikkert ikke på at VM i friidrett ble avlsuttet den uken. Jeg kom til slutt over et flyplasshotell som lå til halv pris sammenlignet med det meste andre i sentrum. For 1100 NOK fikk jeg meg et ok rom, og gratis shuttlebus til flyplassen. Jeg ville uansett ikke ha hotellrommet i mer enn 10 timer, så dette var ikke turen å gå helt bananas. Budsjettet var allerede litt sprengt når lavprisflyet mitt PEK-HND ble utsolgt. Jeg ønsket å bruke en bedriftskode for å få gratis frokost på hotellet, men rommet lot seg ikke booke på Accor sin egen hjemmeside. Hverken med eller uten kode. Etter mange forsøk gav jeg opp og bestilte rommet til en litt høyere pris på hotels.com. Føltes rart ut å bestille et rom på hotels.com uten å ta det gjennom Trumf Netthandel. Når vi nærmet oss Tokyo innser jeg at reiseruten til hotellet kan forkortes med nesten 30-45 minutter om jeg velger å gå av på nest siste Shinkansen-stasjon framfor endestoppet som jeg hadde billett til. Beslutningen opplevdes som veldig spontan og jeg var veldig spent på om jeg ville få problemer med automatene. Det gjorde jeg ikke, men de hjalp meg ikke på neste tog.
HND Jeg gikk av på togstasjonen Shinagawa, som ligger cirka midt imellom sentralstasjonen i Tokyo og HND. Fra denne stasjonen kunne jeg ta et tog mot flyplassen, gå av tre stopp før HND og gå noen minutter til flyplasshotellet. Det var dog ikke rett fram å få komme meg på dette nye toget. Hverken automat, betjent bod eller inngangsport tillot meg å bruke kort for å kjøpe meg inn. Det stod klistret på symbol for Applepay på inngangsportene, men det fungerte ikke. Etter å ha ruslet rundt i en halvtime og lett etter ATM får jeg endelig litt veiledning i en ny bod. Der ber de meg gå ut gjennom "Exit"-porten og ned en trapp for å finne en automat hvor man kan kjøpe billett med kredittkort. Det hørtes ut som et bra scheme for å lure turister til å måtte betale for inngangsbillett to ganger, men det stemte faktisk. Automaten stod der den og tok imot SAS Mastercard. Kjøpte billett, stilte meg i kø på plattformen et par minutter, ble dyttet godt inn i en vogn og ble stående som sild i tønne et kvarters tid. Jeg synes så inderlig synd på japaneserne som måtte stå med hodet sitt i armhulen min, som hadde vært på reise i et knapt døgn. Hotellet Mercure Tokyo Haneda Airport hadde et ganske anonymt utseende og lå like ved et annet hotell og en 7-11. Innvendig var inntrykket meget bra. Stemningen var rolig og standard på både lobby og hotellrom opplevdes som meget god. Ved innsjekk nevnte jeg utfordringene med å bestille på Accor.com - uten å forvente noe tilbake, altså. De gav meg likevel en kupong på en velkomstdrink i baren som et plaster på såret, samt informasjon om oppholdet og shuttlebussen. Jeg hastet opp på rommet for et Teamsmøte, hentet drinken, tok en dusj og hastet meg i seng for å forsøke å få litt søvn før alarmen ville ringe om 8 timer. Det var litt overkill med alarm, for etter 5 timer var kroppen såpass døgnvill at den var fornøyd. Jeg slo meg til ro med at det bare ville øke sannsynligheten for at jeg ville sove godt på hjemturen. Jeg stilte opp til avtalt tid og satt på i en stappfull minibuss til flyplassen. Interessant nok kjørte den bare til flyplassen på morgenen og formiddagen, mens den kun hentet på flyplassen på ettermiddag og kveld. Innsjekk og sikkerhetskontroll var null stress som STE+/biz-passasjer. Immigrasjonen gikk unna på noen minutter. Jeg hadde to timer til flyet skulle dra, så jeg spaserte en halvtime rundt i flyplassbutikkene etter noen passende Pokémon-gaver til familie. Her var det overraskende skralt utvalg, og ingen av kioskene solgte Pokémon-kort. Etter å ha shoppet meg ferdig tuslet jeg opp til Air France sin kontraktlounge på HND: JAL Business Lounge. JAL Business Lounge fantes i to forskjellige etasjer, med hver sin inngang. Utvalget blant mat og drikke var helt likt, utsikten mye den samme, men kanskje litt lysere og mer samlet areal i den øverste loungen. De hadde helt ok mat, og nok utvalg på drikkefronten til at man kunne lage seg litt hjemmelagde cocktails. Spicy beef curry med ris (som ikke var så sterk) forsynte jeg meg flere ganger av. Jeg savnet litt mer søtsaker her, men det var sikkert like greit for å unngå at man boarder flyet mett. Jeg hadde ingen behov for å være sist om bord på flyet, så når boarding startet gikk jeg mot gate og rakk å bli en av de siste i boardingruppe 1 inn på flyet.
Air France Jeg hadde en AF-flyvning i gammel A350-9 kabin i mai. Hardproduktet her var som natt og dag. Det var god nok plass til meg, skillevegg og en veldig god madrass man kunne legge på det allerede gode setet. Rett nok var de samme panelene som på A350-9 løse også her på 777. Vinduene var også lettere å se ut av enn hvis man har gangplass på en gammel A350-9. Etter litt kom det en PDD, hvor jeg av vane valgte champagne. Jeg synes jo egentlig ikke det er så godt engang. Etter dette fulgte ganske standard opplevelse. Maten var helt ok, men når de andre fikk utdelt dessert gikk de bare forbi meg. Når de kom for å rydde av bordet mitt måtte jeg spørre om å få dessert, og da beklaget de seg over å ha glippet. Etter mat ble det litt tv-titting før jeg la meg til å sove for å få søvnregnskapet til å gå opp for turen. Igjen ble det cirka 5 timer ok søvn, men våkner også nå dehydrert. Ok, det var kanskje Gin&Sprite sin skyld og ikke Air France, da. Flyvningen mellom HND og CDG var estimert til nær 15 timer (vi fløy østover hjem), så det var et par seige timer på slutten her med Netflix før de kom med lunsjserveringen.
CDG Vi landet på terminal 2E, pier L på ettermiddagen til oppsatt tid. Dette er min andre transfer på CDG her i livet, og denne gikk sånn cirka akkurat like trått som sist. Det eneste SAS kunne tilby av hjemreise (som jeg måtte godta for å unngå dobbelt open-jaw) var en reise CDG-Norsk By dagen etterpå. Det var ikke så interessant for konemor som mente at jeg heller burde bruke hotell-pengene det ville krevd til å reise hjem med Norwegian. Jeg øynet dog en mulighet til å bruke diamantofordelen når jeg fant et fly CDG-CPH-Norsk By denne dagen. Ulempen var at CDG-CPH hadde kun ledig bonusbillett før min ankomst. Jeg satt derfor klar i SAS-appen når innsjekk åpent for å endre til kveldsflyet CDG-CPH, men når dette var utsolgt allerede 24 timer før avreise så innså jeg at den muligheten utgikk. Jeg krøp til korset og svidde av litt Cashpoints på Norwegian for å komme meg hjem CDG-Norsk By. Dette betydde at jeg hadde fem timer på CDG. Jeg gikk gjennom transfer-sikkerhetskontrollen på T2E-L for å sjekke ut nærmeste AF-lounge. Jeg forsøkte om ikke jeg kunne slippe inn som innkommende biz/STE+-passasjer eller med bakgrunn i morgendagens reise. Det var tydelig nei. Dernest backtracket jeg for å forsøke å finne Yotel-loungen som LoungeKey reklamerte for. Den var tydeligvis på utsiden av transfer-sikkerhetskontrollen, så plutselig hadde jeg gått gjennom en enveissluse på ny. Når jeg kom fram til Yotel var det tydelig at dette ikke var et sted som det i det hele var verdt å bruke et Loungekey-klipp på. Da var det bedre å la det gå ut ved nyttår. Det ble derfor ny runde i sikkerhetskontrollen, som nå hadde fylt seg greit opp med folk. Jaja, jeg hadde jo tid nok. Deretter ble det å følge skiltingen til terminal 2BD, og jeg endte veldig raskt i akkurat samme sløyfe som når jeg dro hjem i mai: 45 minutter med apron-sightseeing. Vel framme på T2D ble jeg ført nøyaktig samme rute som sist: gjennom passkontroll, gjennom bagasjeutlevering, gjennom tollen og inn i ankomsthallen. Jeg går mot samme sikkerhetskontroll som sist, og blir stoppet i inngangsporten på samme måte som sist. "Hmm du har allerede vært igjennom, du". No shit, Le Sherlock. Følger man skilting og henvisning så kommer man ingen andre steder enn her. Morsomt nok kjente jeg igjen den ansatte i inngangsporten fra forrige tur. Veldig rart at de ansatte her ikke skjønner hvorfor porten stopper oss når det skjer gang på gang. Etter en lang kø i sikkerhetskontroll var det bare å finne seg en ledig sitteplass å få tiden til å gå. Det var ganske surrealistisk å sitte der statusløs og småsulten i en kjip stol i flere timer. Jeg tenkte å være fair mot AF ved å si ifra om at jeg ikke ville ta flyet i morgen tidlig. Men, jeg ønsket ikke å si ifra før jeg så at Norwegian-flyet var kommet til gate. Når jeg følte meg trygg på at jeg kom meg hjem den kvelden, var det ikke en eneste AF (eller Skyteam)-gateagent å oppdrive på terminalen. Jeg gjorde flere oppriktige forsøk på å finne noen, men til slutt fikk det bli som det ble. Plutselig ble jeg en del av skipplegging-statistikken. Selve flyturen hjem med Norwegian er ikke noe å skrive om. Jeg var greit sliten i setemusklatur og bein på slutten av turen der, men det ville vært urettferdig å tilskrive det Norwegian. Jeg hadde et sete langt bak i flyet i håp om at bakre dør skulle få trapp på kvelden. Det fikk vi heldigvis til slutt. Med bare håndbagasje var jeg i taxi et kvarter etter landing, og etter et kvarter i taxi var jeg hjemme for tannpuss - klar for å ta ungene når de våkner på natten. Enda et paradoks er jo at man med det kvarteret taxi betalte mer enn det jeg betalte (eks cashpoints) for CDG-Norsk By.
Oppsummerende tanker Jeg har lyst til å fly med KLM igjen! Noen bruker ofte å skrive at servicen på KLM er litt mer lettlystig enn på Air France, og det føler jeg er presist. Men, det som løfter det et hakk forbi er noen så enkle ting som ferskpresset appelsinjuice, cocktail-utvalg og Delft-hus. Air France skal ha skryt for den gode madrassen, at man har et liten snackbar i galley og at setejusteringsknappene er noe mer skjermet enn på KLM. Likevel var totalfølelsen at reisen med KLM var den kjekkeste. Nå har jeg hatt to transfer på CDG uten å ha fått mulighet til å sjekke ut en Air France-lounge. Det er sikkert med på å farge inntrykket. Det meget positive inntrykket av CL52 gjør at jeg gjerne kunne tenke meg å mellomlande i AMS i stedet for CDG på utreise. Men, hvis jeg skal få til å besøke en Air France-lounge (på CDG) så må jeg sikkert gjøre det motsatt. Unngå at hjemreisen blir via CDG, og heller ta CDG på utreise? Vi får se. Uavhengig av hub og flyselskap: nå har jeg fått mettet reiselysten for noen uker. Neste tur får jeg heller prioritere å faktisk oppleve noe på en destinasjon (utenfor flyplass), framfor at reisen i seg selv må være målet.
Takk for turen, artig lesing Kineserne er noe for seg. Fatter ikke at de i hele tatt tilbyr transfer med et så uvennlig opplegg. CDG, det du forteller er jo CDG i et nøtteskall. Kaos, uvennlighet og tidssløseri. Jeg hadde ikke sjenket AF og avbestilling av siste legg en tanke.
Takk for turen! Godt det ble en tur til slutt. Kjenner jeg gruer meg til transfer på CDG med 3 unger slepende bak meg I vinterferien 2026.
