For oppbyggingen til dette reisebrevet må vi tilbake til sommeren 1998. Vi skal til St. Olavs gate i Harstad, Troms. I andre etasje i et hus med tre leiligheter bodde det en familie på fire. Mor, far og to brødre. Den yngste av brødrene hadde akkurat fylt 12 år den våren, og som mange andre 12-åringer dagdrømte han om litt av hvert. Han drømte om å stoppe tyver. Han drømte om å redde verden fra ondskap. Men først og fremst drømte han denne sommeren om å score det avgjørende målet i VM 1998 i Frankrike. Idolene var mange. Zidane. Ronaldo (den ekte). Šuker. Batistuta. Owen. Rivaldo. Bergkamp. Henry. Myggen Mykland, som var den norske favoritten. Og ikke minst Roberto Baggio, som var farens store helt. Sommeren var herlig i Harstad. Naboene klagde over ballen som stadig traff husveggen mellom kampene på TV. VM gikk døgnet rundt, og drømmen om fotball-VM vokste seg større for hver dag. Etter hvert skulle guttungen oppdage at verden ikke alltid var like enkel som den er i hodet til en 12-åring. Han måtte flytte sørover på grunn av mobbing. Han måtte kjempe seg ut av dårlige miljøer. Han lærte på den harde måten at livet sjelden følger planen. Men midt oppi alt dette lærte han også at man kommer lengst med godhet. Likevel overlevde én drøm gjennom alt sammen. Drømmen om VM. Gutten ble tenåring, og fotballinteressen ble bare sterkere. Selv om han aldri spilte organisert fotball selv, ble han en ihuga supporter. Mens VM 1998 tente gnisten, var det en kamp i København våren 2003 som virkelig satte fyr på bålet. Danmark mot Bosnia-Hercegovina i Parken. Bosnia vant 2–0, og en av målscorerne den kvelden var dagens landslagstrener, Sergej Barbarez. På bussen hjem til Fredrikstad løp fantasien løpsk hos tenåringen. Fra den dagen var Bosnia-Hercegovina landslaget i hjertet. Norge fikk en solid andreplass. De neste årene ble det utallige turer etter landslaget. Cardiff. Minsk. Lisboa. Luxembourg. Oslo. Da Bosnia slo Norge 2–1 på Ullevål i 2007 – på min egen bursdag – stod jeg selvfølgelig på tribunen. Selv når Ullevål brant, var jeg der. Ja, for den gutten var meg. Gjennom årene har jeg reist store deler av Europa sammen med mine brødre i BHF. Mange av de beste minnene mine kommer fra bortekamper, flyplasser, motorveier og stadioner rundt omkring på kontinentet. De fleste land i Europa har jeg faktisk besøkt sammen med Bosnia-Hercegovina. Med tiden har jeg blitt mindre aktiv i supportermiljøet. Den yngre garde får ta seg av tribunelivet nå. Men minst én fotballtur i året har det nesten alltid blitt. Da Bosnia rotet bort direkte VM-kvalifisering med uavgjort mot Østerrike, var skuffelsen stor. Bosnia har bare deltatt i ett VM tidligere, Brasil 2014. Den gangen hadde jeg akkurat kjøpt bolig og startet i ny jobb. Tur til Brasil var aldri et realistisk alternativ. Nå var situasjonen annerledes. Jeg hadde fått voksenpenger. Karrieren var på plass. Tiden var inne. Men VM-drømmen så ut til å glippe igjen. Så kom håpet. Playoff. Først Wales. Deretter Italia. To kamper mellom Bosnia og VM. Jeg tipper at ingen av verdens innbyggere satset så mye som et øre på at dette faktisk kunne bli en realitet. Likevel skjedde det noe som satte bonusnisse-instinktet i full alarmberedskap. Da VM-gruppene ble trukket i november 2025, ble det klart at vinneren av playoff-veien skulle møte Canada i åpningskampen i Toronto. Som den bonusnissen jeg etter hvert har blitt, og villig til å kaste bort et kanselleringsgebyr eller to, gjorde jeg det enhver rasjonell person ville gjort. Jeg begynte å lete etter bonusbilletter. Jeg hadde ikke spurt sjefen hjemme. Jeg hadde ikke spurt sjefen på jobb. Jeg hadde ingen kampbillett. Ingen hotellbooking. Ingen plan. Men hvor ofte får man sjansen til å oppleve sitt eget landslag i en VM-åpningskamp? Dessuten var det jo umulig at Bosnia faktisk skulle komme seg dit. Ikke sant? Tidlig i desember dukket det opp noe interessant på SAS-partnersøk. ORD–CPH–YYZ i business. 30 000 EuroBonus-poeng og rundt 500 kroner i avgifter. Ankomst Toronto dagen før kampen. Book først. Tenk etterpå. Det har fungert overraskende bra tidligere. Jeg lot ikke bare billettene ligge. Gærn som jeg er begynte jeg umiddelbart å se etter muligheter for å rekke den opprinnelige routingen. Kunne jeg få med OSL–ORD også? Det viste seg å være vanskelig. Over nyttår ringte jeg SAS Diamond-support. Til min store overraskelse gikk de med på å fjerne ORD–CPH mot et vanlig endringsgebyr. Plutselig så det riktig så pent ut. Noen uker senere dukket returflyvningen opp. YYZ–CPH i business. 30 000 poeng. Book. To separate bookinger. Ingen feederfly. Ingen hotell. Ingen kampbilletter. Perfekt planlegging, med andre ord. Feeders løser vi hvis Bosnia i det hele tatt kommer videre. Og der står vi nå. Avreise er allerede på torsdag. Reisebrevet fortsetter før avreise, men det blir forhåpentligvis innslag av lounger, business class, hotell, supporterkultur, ultras, leiebil, Toronto, Niagara Falls, CN Tower og kanskje et casino eller to. Dette blir neppe det eneste VM-reisebrevet på forumet denne sommeren. Men det blir kanskje et av de få som handler om et landslag som ikke heter Norge. Og for min del handler det egentlig ikke om Toronto. Det handler om en 12-åring i Harstad som aldri helt klarte å gi slipp på en drøm. Håper dere blir med på turen. En hvert innlegg i et reisebrev bør strengt tatt ha et bilde. Til denne så måtte jeg dessverre ta til takke med AI. Jeg skal likevel prøve å sørge for at det ikke blir noe mer AI bruk i resten av reisebrevet...
Husker godt den kampen på Ullevål. Husker også en del løping i Oslos gater etterpå også, forsåvidt. Akk som tiden flyr. Gleder meg til å lese dette utover!
Selv uten noe som helst interesse for fotball skjønner jeg at dette er stort for deg! Og reisebrev er jo alltid gøy. Så god tur! Og kos deg!
Hva man hadde gitt for å være ung atter en gang, hehe. Det verste som kunne skje oss på det tidspunktet var at vi vant... Noe vi gjorde... Takk ! Det gledes nesten like mye til SK949 i tronsete på A321neo som til kampen. Blir moro!
Du skriver alltid godt, så gleder meg til dette reisebrevet. God tur! Jeg skal også over for å følge Norges kamper.
Gleder meg til fortsettelsen av reiebrevet! Drog selv til VM i Sør-Afrika i 2010 og fikk med meg en kvartfinale og semifinale. Gode minner!
En fantastisk åpning på et reisebrev! Vilje, tæl og pasjon. Som "flattemperert" østlending bøyer jeg meg i hatten. God tur, tvi tvi med alt!
Moro at så mange følger med. :-D Jeg sørge for hyppige updates når vi er i gang om litt over 50 timer. Inntil da fortsetter vi forsiktig med forhistorien. Haha, det der er en gammel slager (nesten 15 år gammel sang) som har fått nytt liv. Og det er så moro. Bandet bak har vært i Oslo 2 ganger og jeg har selv vært å sett på dem. Det ironiske er at når du hører hele sangen så ender det opp med at USA ikke er det som ble lovet, og man alltid vender hjem Nå er jo det blitt den offisielle VM sangen vår ser det ut til haha. Dere får høre selv:
Så de fleste har vel nå fått med seg at Bosnia-Hercegovina faktisk kom til VM. Jeg hadde egentlig både booket fly og betalt kampbillett til Cardiff for playoff-kampen mot Wales. Beklageligvis måtte den turen vike for jobb. Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg heller ikke den helt store troen på prosjektet på det tidspunktet. Da ble det litt enklere å avlyse. Fire dager etter Cardifd ventet Italia. Under kampen befant jeg meg på påsketur i London med familien. Kone og barn hadde sovnet. VPN var aktivert. TV2 Play var klar. En knapt 7 tommer stor skjerm var kveldens viktigste møbel. Etter 120 minutter, en halvtime tilleggstid og straffesparkkonkurranse slapp jeg jubelen løs i øverste etasje på Park Plaza Westminster Bridge. (Holder med å se 20 sekunder av klippet) Alle våknet. Alle var glade. Kone og barn inkludert. Det var en blanding av lettelse, stolthet og fullstendig eufori. Adrenalinet pumpet rundt i kroppen resten av natten, og det var klin umulig å sovne igjen. Jeg tror jeg fikk tre timer søvn. Dagene og ukene etter gikk med til eufori, stolthet og en Instagram-algoritme som utelukkende bestod av «I am from Bosnia, take me to America»-reels. Som nevnt tidligere i tråden fikk også en gammel Dubioza Kolektiv-slager nytt liv. Det er moro! Sakte, men sikkert begynte det å synke inn. Jeg hadde jo faktisk flybilletter til Toronto. I business. Hele vennekretsen roste meg for å ha hatt troen hele tiden siden jeg hadde booket billetter månedsvis i forveien. Det stemmer naturligvis ikke, men jeg lot dem gjerne tro det. Da kunne heller ikke fruen protestere lenger. Ikke at det hadde hjulpet. Nå skulle drømmen fra 1998 faktisk oppleves. Resten av sagaen om flybillettene fortjener også noen linjer. Returen løste seg raskt. Flyet fra Toronto lander i København mandag morgen klokken 07:00. Målet var å få 08-flyet videre til Oslo slik at jeg kunne møte på jobb samme dag. Det eneste som var tilgjengelig var 11-flyet i økonomiklasse. Men skit au. Regel nummer én i bonusverden er: Book først. Tenk etterpå. Regel nummer to er (litt kunstnerisk frihet tar jeg meg): En confirmed PDF er verdt mer enn ti waitlistede drømmer. Dermed var den saken avgjort. Utreisen var litt mer krevende da ingen feeders var ledig tidlig nok, men omtrent en uke senere dukket det opp en avreise kl.8 fra Oslo med rundt fire timers ventetid i København. Følgelig ble regel nummer én og to fulgt til punkt og prikke, som den bonusnissen jeg er. I etterkant dukket både økonomiklasse på 11-flyet (kortere connection) og business class på 08-flyet (som allerede var billettert i økonomi) opp. Da måtte jeg naturligvis spandere enda et endringsgebyr. Når man først skal til VM er det vel nærmest obligatorisk å starte dagen med champagne klokken åtte om morgenen. Jeg satser på at SAS er enig. Kanskje blir det en same day change til 09-flyet. Tiden vil vise. Så, for bare noen dager siden, dukket også returen fra København klokken 08 opp. Akkurat den avgangen jeg egentlig ønsket meg. Enda et endringsgebyr. Bonusgudene hadde tydeligvis bestemt seg for å være på lag, mot noen heftige gebyrer. Oppsummert ser regnestykket omtrent slik ut: ORD–CPH–YYZ: ca. 550 kroner Endring til CPH–YYZ: 750 kroner + litt ekstra skatter og avgifter YYZ–CPH: ca. 800 kroner Feeders t/r: ca. 300 kroner To endringer: 1 500 kroner Totalt havner jeg rundt 4 000 kroner i avgifter, skatter og endringsgebyrer, i tillegg til 60 000 EuroBonus-poeng. Objektivt sett er det kanskje ikke verdens beste poengverdi. Men VM foregår heller ikke hvert år. Og Bosnia spiller definitivt ikke VM-åpningskamp hvert år. Så jeg er strålende fornøyd. To venner booket økonomiklasse på omtrent samme rute og endte på rundt 9 000 kroner tur-retur. Da lever jeg fint med regnestykket mitt. Parallelt pågikk jakten på hotell. Prisene i Toronto hadde for lengst tatt helt av. Selv enkle 2- og 3-stjerners hoteller lå på rundt 4 000 kroner natten. Jeg hadde nylig skaffet meg GHA Titanium og håpet å få brukt statusen, men dessverre har ikke GHA noen hoteller i Toronto. Heldigvis finnes det løsninger. Jeg har tidligere brukt @milehigh med svært gode erfaringer. En rask forespørsel, en hyggelig prat og kort tid senere var tre netter på Hyatt Regency Toronto i boks med alle fordelene hans. Så enkelt. Og så perfekt. Jeg må nesten benytte anledningen til å rose @milehigh for det han gjør for IF-venner. Det er ikke første gang han redder et hotellopphold. Så var det kampbillettene. For en reise. Timesvis i virtuelle køer. Ventelister. Feilmeldinger. Utsolgte kategorier. Umulig å finne noe. Priser som nærmet seg 20 000 kroner på det man fant. Og ja, jeg skal være ærlig: Jeg var faktisk villig til å betale 20 000 kroner. Once in a lifetime. Da kom en supportekollega med et råd: «Pust med magen. Vi har akkurat kvalifisert oss. BHFanaticos ordner dette.» Så fulgte flere uker med venting. Påmeldinger. E-poster. Rykter. Nye ventelister. I mellomtiden spurte @milehigh om jeg kanskje kunne prøve å skaffe billett til ham også. Han holder til i New York på det tidspunktet, selvfølgelig i oppladning til Norges kamper, og det finnes jo heldigvis både billige fly og dårlige beslutninger mellom New York og Toronto. Etter hvert fikk vi bekreftelsen. Begge skulle få billetter gjennom BHFanaticos og det bosniske fotballforbundet. Jeg til medlemspris. Han litt dyrere siden han ikke er medlem. Som han selv sier 'VM er VM'. Men prisene var fortsatt langt under nivåene FIFA resell ville ha. Dermed bestilte han fly til Toronto og tar en natt i byen. Det blir veldig hyggelig. Og som om historien ikke allerede hadde vært usannsynlig nok: I dag kom varselet i appen. Billettene er klare. Jeg. @milehigh. Og de to-tre kompiser av meg. Flere titalls tusen bosniere. Alle har nå kampbillett i lomma. Så la oss oppsummere status 58 timer før avgang: Flybilletter i boks. Hotell i boks. Kampbilletter i boks. Utreisetillatelse innvilget av sjefen hjemme. Jobbsjefen informert. Handleliste fra barna mottatt. Det er også lagt noen planer utover selve kampen også. De tar vi i neste post. Kanskje allerede i morgen. Jeg holder dere varme frem mot avgang.
Fantastisk med litt pasjon for spillet og opplevelsen, for oss som bare skal et par kvelder på pub og skravle mens det er fotball på skjermen
Jeg lovet dere en oppdatering i går, men ting har gått litt i surr med alt annet som må på plass før avreise. Det er overraskende mye logistikk som skal løses når en familiefar plutselig skal være borte i 4–5 dager. Bonusnisse-problemer Håpet om å bytte til en senere avgang fra Oslo ble delvis innfridd. Jeg fikk flyttet meg fra 08-flyet til 09-flyet. Jeg skulle aller helst ha kommet meg på 09:55-avgangen, men det er fortsatt over åtte timer til avgang mens dette skrives, og som alle bonusjegere vet: Så lenge boarding ikke har startet, finnes det håp. Vi får se hva natten bringer. Kleskodeks for VM Det har også kommet instruksjoner fra ledelsen i BHF. Når man representerer gruppen under VM gjelder det å fremstå som en enhet, dermed kommer der også klare instruksjoner. Blå VM-skjorte og BHF VM-skjerf er obligatorisk og blir en del av tribunekoreografi. Mangler man dette, risikerer man å bli bortvist fra gruppen under kampen. Dermed må det planlegges en liten tur innom supporterstanden for å skaffe nødvendig utstyr til @milehigh. Det hadde vært en kjedelig start på VM å bli kastet ut av egne supportere før avspark. Første kveld i Toronto Vi lander i Toronto rundt klokken 15 lokal tid. Planen er forholdsvis enkel. Innsjekk på hotellet. Mat. Litt sightseeing. Kanskje en liten strekk på beina etter flyturen. Mot kvelden går turen videre til Anapilis Hall, som fungerer som samlingssted for bosnierne både dagen før kampen og etter kampen. Dette er litt annerledes enn det vi er vant til fra Europa. Vanligvis finner vi en pub, drikker den tom for øl og beveger oss videre derfra. I Nord-Amerika virker det som man heller leier hele lokaler og arrangerer gigantiske fester. Så får vi se om det faller i smak. Hvis det blir kjedelig er det ikke umulig at vi plutselig befinner oss på et casino eller en nattklubb i stedet. Planer er som kjent til for å endres. Kampdag På kampdagen starter opplegget tidlig. Allerede klokken 09:30 samles supporterne på en pub. Klokken 12:00 går korteo mot stadion. Målet er naturligvis å rekke åpningsshowet. Det hadde vært litt typisk åat vi ikke rekker det fordi det alltid er et jævla sikkerhetsspørsmål rundt oss. Vi slipper alltid sent inn. Forøvrig må alle vesker man bærer på være gjennomsiktig, ellers blir man fratatt dem. Hei hvor det går. Etter kampen er planen ny fest med resten av gjengen. Om vi faktisk havner der, eller om kvelden tar en helt annen retning, gjenstår å se. Niagara Falls og amerikansk pickup Søndag har jeg sikret leiebil. Pris? Nesten eksakt 500 kroner. Bilen? En Ford F-150. Som alle vet er det helt nødvendig med amerikansk fullsize pickup for å kjøre til Niagara Falls. Trikset var å søke fra YTZ-flyplassen i stedet for Toronto sentrum. Da falt prisene til omtrent en sjettedel av det jeg ellers fant. YTZ ligger dessuten bare rundt 15 minutters gange fra hotellet. Planen er å kjøre til Niagara Falls. Muligens tar vi også en tur innom Buffalo. CN Tower står også høyt på listen. Reisefølget mitt ønsker å maksimere hvert eneste minutt i Canada. Jeg er mer tilhenger av å ta ting litt piano. Vi får se hvem som vinner den diskusjonen. Hjemreisen Søndag er hjemreisedag. Flyet går først klokken 17. Det gir tid til litt byvandring, litt shopping eller kanskje bare en rolig lunsj før turen hjem. Om butikkene faktisk er åpne på en søndag har jeg ikke sjekket enda. Det er en detalj jeg tenker å finne ut av omtrent samtidig som jeg står utenfor døra deres. Alternativet er naturligvis å tilbringe ekstra tid i lounge. Der tar jeg gjerne imot tips. Jeg har Priority Pass. LoungeKey. Business Class. Og EBD. Så jeg burde klare å finne et sted å få i meg et måltid og en kald drikke før hjemreisen. Spådommer Til slutt må vi nesten snakke litt om kampen. Canada er favoritt. Bosnia står til rundt fem ganger pengene hos de fleste bookmakerne. Samtidig mangler Canada to av sine viktigste spillere. Jeg sier ikke at Bosnia kommer til å vinne. Men hvis dere har en ensom 200-lapp liggende og samle støv, så finnes det definitivt dårligere investeringer. Nå teller vi ned Nå er det bare timer igjen. Flyavgang om rundt 8,5 timer. Vekkerklokken ringer om fem. Om alt går etter planen kommer neste oppdatering fra flyet, loungen eller Canada. Hvem vet. Og hvis ting ikke går etter planen … … så blir det sannsynligvis enda bedre lesestoff helt mot slutten. Da teller vi minuttene. B)
Avreisedag Vanligvis sover jeg som en stein natten før en tur. Denne gangen var det annerledes. Jeg fikk ikke sovnet før nærmere klokken 01, og våknet av meg selv allerede klokken 05. Det er tydeligvis noe med kombinasjonen VM, Toronto og Bosnia som gjør noe med nervesystemet. Heldigvis fikk jeg brukt Same Day Change før avreise tidlig på morgenen. Jeg hadde egentlig ikke stresset så mye med det selv, men en kompis reiser sammen med meg og hadde booket 09:55-flyet. Han har ikke status og dermed heller ingen mulighet til å endre avgang. Da var det greit å få fly samme avgang. Dessverre var kun A og C på rad 7 ledig, så det ble vindusplass på meg denne gangen. Pliktene hjemme Jeg stod opp fra senga klokken 05:40. Først ble det matpakker til gjengen hjemme. Deretter en termoskopp kaffe til fruen, som hadde syv elever opp til spansk muntlig i dag. Når matpakker var smurt og kaffe var laget følte jeg at mine plikter hjemme var utført. Da var det bare å reise til VM. Mot Gardermoen Jeg kjørte hjemmefra rundt 06:20. Litt kø på Ring 3 måtte forventes, men det fløt egentlig greit. Løren passerte jeg rundt 07:40 der jeg plukket opp kompisen, og bilen stod parkert på P10 cirka 08:15. Vel inne på terminalen tok jeg turen bortom servicedesken for å høre om det var mulig å oppgradere kompisen min med poeng. Svaret var som forventet. Ja, men kun fra København. Jeg visste vel egentlig det på forhånd, men jeg hadde god tid og tenkte det var verdt et forsøk. Tradisjoner er til for å holdes Første stopp etter sikkerhetskontrollen ble Lounge On The Go. En flaske vann. Og skikkelig kaffe. Deretter gikk turen videre til den gamle gullstua. Hva synes dere om min bagtag? I loungen ventet en Pepsi Max i ølglass. For meg har det faktisk blitt en tradisjon. Mens jeg satt der sjekket jeg Seat Map av gammel vane og egentlig tradisjon. Og plutselig: 1C var ledig. Da var det egentlig ikke så mye å tenke på. Selv om det ikke er det beste sete ifølge @Eddie47 (enig at 1D er hakket bedre) så er det ganske bra å lande denne ved same day change like før avgang. Nå begynte ting å flyte. Jeg ruslet rolig bort til gaten omtrent ved boarding. Ingen grunn til å stresse. Klar for første etappe Boarding gikk smertefritt. Jeg kom om bord som nummer to. Og måtte kun vente omtrent 50 sekunder på broen. Jeg rakk så vidt å knipse denne. Det er faktisk ikke dårlig. Avgang gikk på tiden. Ting flyter altså.
Foran gardinen Vel inne var det ikke vanskelig å finne det til rette i 1C. Kort tid etter avgang oppstod dagens mest underholdende episode. En passasjer fra bak gardinen smatt frem for å bruke toalettet i business class. I det passasjeren skulle ut og tilbake til sin plass var purseren akkurat i ferd med å starte serveringen og var tydeligvis ikke imponert. Dialogen gikk omtrent slik: – Du har ingenting her å gjøre. Du skal bruke toalettet bak i flyet. – Men det e jo samma fly (SVG dialekt). – Foran gardinen er det business, du skal ikke komme inn her! – Men da jeg fløy fra Stavanger …(blir avbrutt av purser) – Dette er internasjonal flyvning med full servering i business. Nå må du gå bak meg og vente til jeg er ferdig. Purseren serverte et par rader før han mente han hadde pint vedkommende lenge nok og til slutt lot hen passere tilbake til plassen sin. Jeg må innrømme at jeg koste meg litt. Og jeg passet faktisk på å rose purseren etterpå. Kudos til han. Altfor mange i SAS er forsiktige med å håndheve skillet mellom kabinene. Denne karen hadde ingen problemer med det. Godt å se. SAS Business Europe Dette var første gang jeg fløy SAS Business Europe etter introduksjonen. Inntrykket? Meget positivt. Maten smakte overraskende godt. Nå skal det sies at jeg var ganske sulten siden frokosten ble hoppet over, men likevel. Dette var helt innafor. Sjokoladefondanten var faktisk en solid 9/10. Den hadde fått 10/10 dersom den hadde vært varm og flyt3nde sjokkis inni. Fikk selvfølgelig servert litt champis på forespørsel, og hørte at mange bak fulgte etter. Det er herlig! Når de ryddet vekk maten spurte jeg om påfyll til sjampis og fikk det. Siste dråpe fra flasken ble helt i glasset og purser hentet en pose cashew nøtter til meg. Helt nydelig! Små ting. Men akkurat slike små ting gjør flyturen litt hyggeligere. Resten av flyvningen var rolig og behagelig. Touchdown og gode nyheter I skrivende stund har vi akkurat satt hjulene på bakken i København. Og som om ikke dagen allerede hadde startet bra nok: I mellomtiden har det blitt bekreftet suite-oppgradering i Toronto. @milehigh leverer igjen. Det blir definitivt min tur til å spandere et glass champagne eller to når vi møtes i morgen. Starlink og reisebrev Flyet har for øvrig Starlink. Dermed kunne jeg benytte flytiden til å skrive litt på reisebrevet mens inntrykkene fortsatt er ferske. Ikke den verste måten å tilbringe en flytur på. Nå venter den lange etappen over dammen. Neste stopp: Toronto.
Ikke for å pirke, men hva legger du i dette? Mexico - Sør-Afrika er åpningskampen og spilles i dag. Du mener kanskje første kamp i Canada?
