Forumets lengste reisebrev? En nordmann i Afrika

I går startet to nye kapitler for mitt vedkommende. Det viktigst, og kanskje mest interessante er selvfølgelig at SAS nå er i SkyLaget. Det andre er at jeg nå er stasjonert i Abidjan, Elfenbenskysten i forbindelse med jobb.

God timing med ny opptjeningsperiode 1.9 og overgang til ST da utreisen gikk med KL/AF på OSL-AMS-CDG-ABJ. KLM ville dog ikke slippe meg inn i varmen på første dag og kansellerte OSL-AMS. Planen var å fly til AMS og ta natten der, for så å dra videre i rimelig tid neste morgen. Nå ble det i midlertid en natt på Radisson Red på OSL og 06:30-flyet med AF rett til CDG.

Tanken er å skrive litt om livet her nede, både i det daglige, men også det jeg finner på av reiser i regionen. Det blir nok litt sporadisk og planen er å ende dette reisebrevet en gang på våren/sommeren 2026.



Første møte med AF og ST lugget litt. Jeg prøvde self check-in, men det var ikke mulig grunnet innreisekrav. Maskinen ville heller ikke annerkjent de tre kolliene jeg kunne ha med som følge av biz-billett og EBD-status. I skranken var det ingen kø for SkyP (Sky Priority) og agenten kunne bekrefte at EBD-nummeret lå inne på bookingen. I dagens digitale verden brukte ikke agenten priority-tag på bagasjen da det står ‘priority’ på selve bagtagen. Det skulle vise seg at afrikanerne ikke hiver slike bagger i prioritet-vognen når de losser flyet.

Det var ikke mye tid før boarding, men jeg tok en tur oppom i SAS-loungen. Air Fance står fortsatt i oversikten på OSL-loungen, men jeg sjekket ikke om man fortsatt har tilgang dit med AF Biz.



Også i SAS-loungen har det skjedd ting. De hsr visstnok endret datasystem for slusene og har skiltet statuskunder og Plus/biz-kunder til hver sin sluse. Jeg satte meg på de første bordene og hørte at loungepersonellet ble like overrasket hver gang det gikk fint da folk skulle scanne seg inn.



AF har en klassisk euro-biz med blokkert midtsete og er ikke så voldsomt spennende sammenlignet med LH-gruppen etc.



Jeg sovnet ved takeoff, men fikk servert frokost da jeg var klar for det. Maten var helt middels minus. Croissant’en var god, men trekant-snitter med ost når ikke veldig langt opp.



Crewet var derimot veldig trivelige og slo av en prat med mange passasjerer på en veldig naturlig måte. Min nabo på 1A ble til stadighet pratet til med navn og da pilotene skulle talle for turen takket de ikke bare ‘alle passasjerer og en ekstra takk til være FB-kunder’, nei her takket de også franskmannen ved min side med navn over høytaleranlegget. Sikkert en FB Ultimate da.

I henhold til opprinnelig rute hadde jeg knappe 1:05 i transport på CDG og var allerede klar for å spørre hvilke joggesko som anbefales for slikt. Heldigvis slapp jeg det scenarioet, for nå var det 5 timer å slå ihjel.

Nå er ert lenge siden jeg har vært på CDG og jeg har aldri mellomlandet der med AF, så jeg var litt i villrede på hvilken lounge jeg skulle gå for. Det første jeg så var skilt til T2F og Air France Salon, så jeg prøvde lykken.

Det morsomme (les forvirrende) var at da jeg senere skulle videre fra K-gate og lette dermed etter hvor jeg skulle gå til terminal K, for F-gatene er jo på terminal 2F, lærte at gatene K, L & M selvsagt går fra terminal 2E, Det er ikke alt man skal forstå.



Men før det var det til venstre opp rulletrappen til 2F, rundt hjørnet og bort til Air France-loungen på 2F. Jeg hadde ikke noen spesielle forventninger, men det burde jeg så absolutt hatt.



Det går nok en del tid før SAS er med i alle oversikter.

 

Spennende tur og gratulerer med utpostering. Håper du kommer deg litt rundt, spent på hva Vest-Afrika har å by på. Sao Tomè og Principe er jo noe jeg har sett meg ut, men litt frykt for kombinasjonen av småbarn og malaria har gjort at jeg har sett videre.

 

God tur/ opphold, kult med oppdateringer fra områder en ikke hører så altfor mye om!

Tipper du hadde returflighten med KLM flyet vi skulle hatt AMS-OSL, av en eller annen grunn driver de å avlyser disse over en lav sko for tiden

 

Bonjour, bienvenue, lød det fra damen i resepsjonen i loungen, før jeg scannet boardingkortet og var inne.Air France ser ut til å organisere loungene som en enhet uten å skille på om man flyr biz eller kommer inn på grunn av status. Total har de 6 lounger lounger på CDG, hvorav 5 'vanlige' og en La Première-lounge. Standardloungene er lokalisert på 2E K-gates, 2E L-gates, 2E M-gates, 2F og 2G. Jeg sjekket bare ut 2F og 2E(K) av disse var 2F den gjeveste. De andre tre får besøkes ved en annen anledning.







Det første som slo meg i 2F-loungen er at den er romslig og luftig. Atmosfæren er veldig fin og føles veldig stilfull. Loungen strekker seg over to etasjer man har god utsikt utover det som skjer på flyplassen med glassfasade i stort sett hele loungen. Det er flust av forskjellige sittesoner for alle formål, ikke minst var det bra med plass denne mandag morgen rundt 09:00.



Det var minst tre serveringssoner for mat i førsteetasje og minst en serveringssone i overetasjen. I tillegg var det kjøleskap utplassert flere steder, samt flere (vin)barer med lett snacks. I tillegg til dette hadde de en betjent disk som ikke var åpen så tidlig, men så ut til å åpne rundt lunsj. Her laget de dagens varmrett, samt at de serverte drinker. Litt usikker på formålet med denne og det var ikke mye trafikk, ei heller informasjon her.





Av mat var det mye forskjellig. Tidlig var det typisk fransk frokost, altså bakvarer, frukt og youghurt. Det var også salatbar. Senere var det også ferdiglagde baguetter, brød med pålegg, salatbar og varmretter. Jeg telte fire(?) forskjellige varmretter, hvorav sjømat-risottoen var helt fantastisk. Definitivt det beste jeg har spist på en flyplass, og helt i toppen av mat jeg har spist generelt.



Drikkeutvalget var også bra. Alt av alkoholfritt serveres på flaske/boks. Ingen dispenserbrus her i gården. Kanskje viktigst av alt er at franskmennene er stolte av det de lager selv og druer med alkohol og bobler var utelukkende Champagne. På et tidspunkt gikk det faktisk rundt i loungen med en champagne-vogn og serverte champagne og en liten snack til de som ønsket det. NEIPA'en de hadde på boks var for øvrig meget bra.



Den helliger gral på CDG. Loungen har en bakdør inn og jeg kan koden til hun ene vaskedamen som gikk gjennom da jeg stod der.




Av andre tjenester har loungen nap rooms. Dette er ikke egne rom, men et avlukke med gardiner og liggestoler hvor man kan ta seg en hvil. Loungen har også dusjer. Air France har et samarbeid med Clarins som leverer produkter til deres amenity kit. Dette samarbeidet er også tatt med inn i loungen, hvor de har et eget spa. Man kan booke behandlinger etter eget ønsker, men det er også mulig å få en 20 minutters gratis ansiktsbehandling. Sistnevnte gjøres etter førstemann til mølla-prinsippet, og jeg vil tro det er litt ventetid. Jeg fant ikke ut av at det var et slikt tilbud før kort tid før jeg skulle dra og sjekket ikke hvor lang køen var.



I god tid til boarding satte jeg kursen mot gate K48, som naturlig nok går fra terminal 2E. Jeg gikk to ganger opp og ned trappen for før jeg innså at jeg skulle til terminal 2E og at det ikke finnes noen terminal 2K. I veikrysset i underetasjen i 2F stod det en skjerm som indikerte tiden det tar fra 2F til de forskjellige terminalene. På det meste viste skjermen 64 minutter, mens det var 13 minutter for mitt vedkommende.



Fremme på 2E(K) var det fortsatt litt tid til boarding, så jeg tok turen innom loungen her også. Dette var en mye mindre lounge og med inngang på -1 får man fort kjellerfølelsen. Serveringen så ut til å være noe enklere også.

 

Dette høyrest ut som det er nokre hakk over LH sine Biz/*AG loungar på FRA ja.

 

Ja, dette er et annet nivå i mine øyne. Jeg vil kalle det to hakk opp. Det er ikke mange lounger i Europa jeg har besøkt som er bedre enn denne. Det er litt mer schwung over over franske stil og mat enn tysk. At timer på Senator-loungen på FRA byttes ut med timer på AF-loungen på 2F på CDG er helt kurrant for min del. Jeg velger å si at STs bærebjelke i Europa er bedre enn *As bærebjelke.Når det gjelder å komme seg fra 2F til 2E(K) på CDG er det ikke noe vere enn fra A til B/Z på FRA.

 

Takk for spennende reise/levebrev.


Og takk for fin vurdering av lounge og transfer muligheter på CDG.


Synd det er litt vanskeligere med F der : selv om vi nå har dørlåskoden tilgjengelig

 

Takk for fyldig beskrivelse av CDG T2. Kjekt å være mentalt forberedt før man gir seg i kast med fransk logikk.

 

Takk for super beskrivelse! Ser virkelig flott ut.
Men...

Støttes, dog spørs det hvor mye tid man får til lounge når distanse til gates er på en time og det er særskilt ulogisk skilting som gjør at man tar noen trapper opp og ned.

 

Nå må vi bare få tak i kortet hennes.

Det er egentlig bare på 2E det har tullet det til. På terminal 2A, 2B, 2C, 2D, 2F og 2G har de henholdsvis A, B, C, D, F og G-gates.
På 2E har de K, L, M-gates.

De har også en rar greie med å ikke starte med gate 1, 2, 3 og så videre. På A, B, C og D ser det ut som de fortsetter å telle fra den foregående, men med et lite gap mellom hver del-terminal.

Dette er vel også en ting man blir vant med. Og når det gjelder tid til gate så tar boarding ofte så lang til på long-haul at om man går for å være der når boarding starter, har man likevel god tid selv om man bruker lengre tid enn forespeilet. Flyet til ABJ boardet i nesten 1 time.

 

På vei til gaten så jeg en usedvanlig disiplinert gjeng som hadde stilt seg opp i lang, lang kø bak skilt med sine respektive boardinggrupper. Selv er jeg av typen som går ombord til slutt om jeg ikke kan gå ombord først. Jeg slo ihjel tiden med ventemusikken til SAS' CT-telefon, uten å komme gjennom. Etterhvert som køen forsvant så jeg at det stadig stod folk i skranken og ventet. Et tydelig/nydelig) tegn på et overbooket fly. Jeg gikk bort og spurte personalet om flyet var overbooket og om de trengte noen til å stå av, og det gjorde de. De var dog raske med å påpeke at jeg fløy i biz og at jeg ikke skulle trenge å stå av. Ingen problem å dra i morgen, sa jeg, gitt at jeg får et nytt sete i biz. Madammen trykket kjapt på pcen, men sa at de ikke hadde ledige seter i biz på morgendagens to flighter (til tross for at man kunne booke 2 seter i biz på KLM.no mens jeg stod der). Som et siste desperat forsøk spurte jeg om det eventuelt hadde ledig i La Premiére, men også her var det fullt. Dermed ble det å komme seg inn på bussen for verdens lengste busstur.



Etter gode 10 minutter på buss var vi fremme med flyet. En 773 utstyrt med fire klasser, og boarding gjennom dør nummer to. Bienvenue! Sa de ombord. Og jeg har jobbet nok med fransken til å komme med et vettugt svar til det, men ikke så mye mer. Førsteinntrykket av kabinen er at den er stor. De 58 biz-setene er fordelt på to kabiner med henholdsvis 16 og 42 seter i hver. Det var ikke fritt for bagasjehyller i midten, men de virket ikke til å ta like mye plass som enkelte andre flys tilsvarende bagasjehyller.



Som SPE+ fikk jeg valgt seter i forkant, men bulkhead er blokkert til FBG/P/U frem til 72 timer før avgang. Jeg fikk endret fra 5A til 9A, men dette flyet har ikke den nye kabinen med de fantastiske bulkhead-setene. Ei heller har disse dører. AF har Safran Cirrus II på disse maskinene. Dette er et sete som går igjen hos en rekke selskap i ulike varianter.



I setet lå det klar slipers, pledd, pute, kleshenger og amenity-kit med produkter fra Clarins. Selv tror jeg at jeg er en fan av alternerende seter fremfor omvendte fiskebensseter, men dette AF-setet var virkelig bra. Det mest positive er størrelsen på fotbrønnen. Jeg trodde gjerne at jeg hadde en uvanlig stor fotbrønn siden jeg satt på bulkhead, men etter en liten spasertur i kabinen ser det ut til at dette er tilfelle med alle setene. Det jeg ikke liker med en del seter, feks Aviancas er at 'poden' rundt setet er liten og ikke dekker så godt. Her har AF på et vis sørget for at man føler at setet også er veldig privat. Dette inntrykket hjelpes nok også av at jeg ikke hadde 'naboer' på rad 9.








Det er bra med bordplass og i skapet hvor headsetet henger er det god lagringsplass til både bok, iPad, pass og mobil. Selve bordet er ganske stort, stødig og er lett å ta inn og ut. Setet er også utformet slik at man kan komme seg inn og ut av setet selv om man har full servering foran seg.



Crewet på denne flighten var superhyggelig, kanskje det beste crewet jeg noen gang har hatt på en fligt. Det var en miks av kvinner og menn, ynger og eldre, men alle var elegante, profesjonelle, i godt humør, og tok seg alltid tiden til det lille ekstra. Det er noe med det å be om noe mer å drikke og få en 'Ja, og trenger du noe mer' med et smil heller enn et 'okei da' og et surt fjes som om at man har gjort noe galt.



Før takeoff kom de, som seg hør og bør, rundt med PDP'er, og when in Rome, ble det et glass champagne. De kom også rundt med menyen (se i meny-tråden for full meny), men tok ikke bestilling av hovedrett før vi var i luften.

Her har vi nok ulike preferanser, men på en dagflight som denne med kun et måltid er jeg i grunn veldig tilfreds med en langsom matservering. Det er nok av flyselskap som haster avgårde med forret, hovedrett og dessert på dagflighter i et tempo som gjør at man knapt rekker å be om ny drikke mellom serveringene. Air France er heldigvis på den riktige siden og mat- og drikkeserveringen gikk i helt perfekt tempo.



Første runde var det varme håndkledet, ikke av den varmeste sorten, men varmt nok. Deretter kom de rundt med drikkevognen samtidig som man fikk servert en amuse bouche og en liten eske med noe snacks med slat- og ostesmak. Jeg hadde ikke lest ordentlig i menyen og basert på fargen så amuse bouche'en ut som noe med pistasj, og ble dermed noe skuffet da det ikke var det. Det smakte likevel bra.



Det kanskje eneste minuset med serveringen var da forreten kom og alt ble servert på brett. Dessverre er dette regelen heller enn unntaket nå om dagen. I brødkurven lå det selvsagt varme minibaguetter og jeg gikk for en av disse. Crew kom også med en pepperkvern om man ville ha litt ferskkvernet pepper på maten. Det er slike små ting, i tillegg til at de feks rettet den lille olje/balsamico-flasken til stående posisjon da den 'veltet', som løfter opplevelsen det lille ekstra.



Salaten var plain salat, men de to andre forrettene var interessante smaker. Varianten med sjømat er kanskje noe sær for de som ikke like hva som helst. Brødet var også meget bra.





Til hovedrett gikk jeg for ravioli med sjømat. igjen er nok dette en rett som kan bli litt sær, men jeg vil tro at de som velger denne i utgangspunktet er glad i sjømat. Selv likte jeg det godt, men som man ser så er de franske porsjonene ikke størst i verden. Til dessert var det en crunchy sjokoladekake og valg av tre forskjellige is, hvor jeg gikk for bringebærsorbet. Som noen kanskje har fått med seg er jeg glad i is, men har også litt krav til kvaliteten. Igjen leverer AF varene og isen var virkelig bra, det samme med kaken.



Ettersom posjonene var som de var spurte jeg også om det var mulig å få de to andre variantene med is, sjokolade og vanilje. Dette var selvsagt ingen problem, og disse var også meget bra. Til slutt ble jeg mett, men ikke stappmett. For de av dere som ikke er småspiste er det ikke noe problem å gå mett fra loungen, som nevnt har nydelig mat.



Det er wifi ombord, men så vidt jeg kunne forstå var det ikke gratis for oss i biz. Man kan velge fra en gratisvariant for meldingsapper, til den største pakken som lover at man kan streame hele flighten gjennom. Sistnevnte koster €38 EUR, som var over min betalingsvillighet.





Skjermene i dette setet må foldes ut av seteryggen foran. Responsen er bra, men utvalget var noe enkelt/uvanlig spør du meg. Om det var for å blidgjøre sine nye, norske venner vites ikke, men de hadde blant annet den norske serien Dummedag (Dumbsday) med norsk tale.



Gjennom flyvningen var det mulig å gå i 'baren', en glorifisert hylle med mange drikke- og snacksalternativer. Det meste av snack var i gaten salt, og den ene sjokoladen de hadde var i mørkeste laget for min gane. Ville man ha drikke som ikke stod fremme var det bare å spørre etter det, med et smil i retur.



Jeg var ikke ute etter å sove på turen, men jeg måtte i det minste slå ned setet til seng for å kjenne på fasilitetene. Inntrykket er at dette setet må være veldig behagelig å sove i. Det er veldig god plass til beina og man kan ligge litt som man vil uten å tenke så mye på å ikke komme borti vegger og tak. Når det gjelder justeringsmulighetene på setet i sittende posisjon er det bedre seter på markedet. Setet har feks ikke 'fotdel' som kan heises opp, og man kan ikke justere seteryggen individuelt.

Alt i alt vil jeg konkludere med at Air France er et veldig positivt innslag i våre nye liv og jeg ser frem til å fly med dem igjen. Rent flymessig er dette et meget bra produkt. Jeg vil rangere det bak ANA The Room og TK sin 787, men over det meste annet. Det mest positive er at man kan ta et steg opp på hardproduct om man får den nye kabinen og da spesielt bulkhead på disse, da tror jeg ikke det står tilbake for noen biz-produkt. Jeg vil tro disse bulkhead-setene vil gi den samme surrealistiske opplevelsen som The Room, gitt den store plassen man har i setet og det faktumet at man kan lukke igjen døren. Tar man også med bakkeproduktet med loungen på 2F blir det enda bedre.

Det er bare å glede seg til alle som skal tilbringe timesvis i AF Biz til til land langt der borte, samt innenriksflyvninger til CAY.

 

Det nærmer seg fire måneder ut i oppholdet her i Abidjan og jeg tenkte å prøve å sette litt ord på det man opplever her. Det er en klisjé, men man kan vel si at ALT er annerledes sammenlignet med hverdagen hjemme.

Folk/Kultur;

La oss starte med det viktigste først, menneskene. Ivorianere er veldig utadvendte. Alle er litt venn med alle og det hilses og snakkes i øst og vest selv om man ikke kjenner hverandre. De er også rause og folk er generelt ikke fremmed for å dele hva en de måtte ha. En kveld jeg tok en taxi til flyplassen spurte taxisjåføren om også jeg ville ha litt nøtter da han tok seg en håndfull. Jevnt over oppleves de fleste som vennlige og jeg har så langt ikke møtte på noe som har vært ugreit/skummelt.

Som nordmann i utlandet er det en selv som er den rare og den som ikke passer inn. Det kan til tider være lett og glemme når man opplever ting som ikke er som man er vant med hjemme, og det er mange ting som ikke er som hjemme.

For eksempel er jeg naiv når jeg tenker jeg skal stille meg i kø, for det nytter ikke. Ivorianere har en ganske annerledes tilnærming til det med kø og first come, first serve. Selv om de ofte er hyggelige og rause er de også veldig lite opptatt av folk rundt seg når de skal gjøre noe. Det snikes, presses og 'jeg skal bare forbi her' eller 'jeg skal bare ha tak i den der', over en lav sko. Alle roper i munnen på hver andre for å bli betjent først, det er ikke snakk om å slippe noen inn foran seg i trafikken og så videre. Det er ganske fascinerende å se hvordan man i en by med 6 miillioner mennesker virker til å ikke tenke på at det er mennesker rundt seg.

Jeg er også så naiv at jeg fortsatt møter opp i god tid. Forståelsen av tid og avtaler er midlt sagt flytende. Det være seg sosiale avtaler, som kunde, på jobb etc. En helg jeg var utenbys på en resort kom de til solsengen 17:30 og lurte på hva man ville ha til middag. Det er vanlig at de kommer å tar bestillingen i god tid før man skal spise, slik at de kan forberede seg på kjøkkenet. Som sagt så gjort. Vi bestilte hver vår rett og tilhørende drikke og spesifiserte at vi ønsket å spise klokken 20:00. Da vi setter oss i restauranten 20:00 går det først litt tid før noen i det hele tatt anerkjenner at vi er der. Da jeg så spør om hvordan det ligger an med maten, lurer de på hva vi hadde bestilt. Etter litt om og men fikk man sortert ut hvem vi var og hva vi hadde bestilt, men fortsatt ingen spor av verken mat eller drikke. Så, gode 45 minutter etter avtalt tid og etter litt streng purring kom endelig maten på bordet. Til lunsj dagen etter var det samme opplegget og jeg var veldig tydelig med å påpeke at vi ville ha lunsj 14:30, ikke 14:45, ikke 15:00, men 14:30. Det skal sies at det var forbedring, men fortsatt var de 25 minutter for sene. Og som hver gang noen er sene, kommer det selvsagt ingen beklagelse eller beksjed i forkant.

Folk her har generelt veldig god tid og det er sjelden noe som haster for noen. Alt går litt sent. De til og med går sent. Man ser aldri et menneske som traver avgårde for å rekke noe. Realiteten er vel bare det at folk generelt ikke har det spesielt travelt og at det ikke er noe de skal rekke. Jeg vil tro at den gjennomsnittlige ivorianer har en ganske annerledes timeplan i løpet av en dag og det gjennspeiler også tempoet de gjør ting i. Dessverre har de også tillagt seg holdningen om at så lenge det ikke haster for dem, så haster det ikke for noen andre heller.

Synd og si, men den gennomsnittlige ivorianer er ikke spesielt arbeidsom. Der enkelte land i Sørøst-Asia scorer helt i toppen er Elfenbenskysten på den andre siden av snittet. Det skorter på både innsats og kvalitet i gjennomføringen. Det er en veldig påfallende likegyldighet og en 'ork, må jeg gjøre det'-holding på og mange fremstår som ganske daffe. Det som forundrer meg mest er hvor lite enkelt bryr seg om enkelte ting, også ting som helt åpenbart må være en ulempe for dem selv. Ta for eksempel de som går og maler i blokken hvor jeg bor (fortsatt en del leilligheter som ikke er ferdige). I mitt hode er det ganske selvsagt at man vil unngå å søle maling på seg selv. Rett og slett fordi man blir skitten, og det vil man ikke. Det er heller ikke spesielt vanskelig å male uten å få maling over hele seg. Likevel, jeg vet ikke hvor mange tilnærmet helt hvite (hvite av maling) arbeidere jeg har sett. Og da snakker jeg ikke om litt maling på hendene, men maling fra fingertupp til t-skjorten, og typ heldekket. Det er mørke bukser som er helt hvite, og det er generelt ganske fascinerende å se hvor mye maling man klarer å sløe.

Det er også en work harder, not smarter-kultur her. Noen spekulerer i at man ikke ønsker å gjøre ting på en enklere og raskere måte fordi man da risikerer at man blir overflødig og ikke lenger har en jobb. Da jeg fikk levert hvitevarer mistenkte jeg at det kom noen som skulle slite og bære alt fra en lastebil og inn i leilligheten, hvilket jeg fikk rett i. Jeg fant en arbeider i blokken og spurte om de hadde en tralle. Etter litt om og men fikk jeg overtalt gutta med hvitevarene om å hive kjøleskapet (på typ 100kg) på trallen og trille det, men de var kun sånn middels fornøyd med den løsningen. Da han skulle ta fatt på komfyren blånektet han på å bruke trallen. Han valgte heller å bruke de laminerte plastbåndene rundt pappen som seler og kledde på seg hele esken som en sekk, for så å slite seg krumrygget gjennom bygget. Noen ting må man vel bare finne ut av seg selv og man kan ikke tvinge noen til å gjøre ting enklere om de ikke vil.

For min del har det vært mye å lære i det å oppleve hvordan andre tenker og handler. Ikke minst med det perspektivet at det er jeg som må passe inn hos dem og ikke motsatt.

Kommer til å følge opp litt med tema som
- Infrastruktur
- Økonomi/Politikk
- Landet som destinasjon - hva er det å gjøre
- Luftfart

 

Dette er vel ikke bare på vestkysten …
Jeg hadde for noen år siden avtalt møte med finansministeren i Tanzania på et bestemt klokkeslett! Skulle bli hentet av en lokal i god tid …
Han hadde godt tid og vi ankom Finansdepartementet sånn omtrent 35 min etter avtalt tid, men finansministeren var ennå ikke ferdig med lunsjen ..

 

Trafikk og infrastruktur;

Abidjan er Elfenbenskystens økonomiske sentrum, men ikke hovedstad. Byen har godt omtrent 6 millioner innbyggere og det sies at befolkingsveksten er på rundt 6-7% i året. Det betyr altså at det i 2034 vil bo ca 12 millioner mennesker her. I likehet med de fleste byer som vokser veldig fort, sliter også Abidjan med at utviklingen i infrastruktur ikke henger etter.

Det som gjør ting mer komplisert i Abidjan er at byen ligger rundt en stor lagune og det er geografiske begrensninger som sender veldig mange mennesker gjennom samme område.

For å ta en enkel beskrivelse av byen så kan man si at der hvor det står Abidjan midt i bildet er byens forretningssentrum, også kalt Le Platau (Platået) Dette området preges i stor grad av kontorbygg og er en relativt gammel del av byen. Mye av området her er ganske utbygd og fremstår som veldig mange andre storbyer utenfor nordvest-Europa.

Videre har man Marcory (markert med 1) som er øyen midt i lagunen. Det er her jeg bor og jobber og området er kjent som der hvor 'det skjer' Her er det en del hotell, restauranter, utesteder, noe kontrobygg, leillighetsblokker (generelt få eneboliger), kjøpesenter og annen kommersiell virksomhet. Dette er det området av byen som virker til å være mest i utvikling i form av byggeaktivitet. Området er veldig fragmentert og man har nye fine blokker med det som nesten kan kalles skur med blikktak rett ved siden. I en og annen bakgate støter man også på uasfalterte veier.

Videre har man Cocody/Riviera/Deux Plateu (markert med 2). Dette er villastrøkene og hvor de mer velstående bor, det er her ambasadene og den internasjonale skolen ligger. Den grønne flekken rett under 2-tallet er byens golfbane. Generelt er dette et boligområde.

Drar man vestover til Yopougon kommer man til et område man helst ikke har så mye behov for å ferdes i. Dette er en relativt fattig del av byen hvor husene er veldig enkle og det meste av handle foregår i form av gatesalg og kontantbetaling.

Øst i byen har man Bingerville (5). Bingerville er egentlig en egen by og ligger utenfor Abidjan kommune, men alt har vokst sammen over tid. Dette er også først og fremst en plass hvor folk bor. Det samme gjelder Angre (6) og nordover i byen. Dette området er for de som ikke er rike, men de som har typ kontorjobber med en relativt sett god lønn.

Sist har man området sørøst, samt videre østover mot Grand-Bassam. I tillegg til alle i byen er det også en del mennesker utenfra som daglig farter inn og ut av Abidjan.




De med skarpt syn ser at til eller gjennom Marcory er det fire veier/broer. To i nordvest, en i nord og en i sørøst og det er kun en ordentlig gjennomfartsåre som er en 6 feltsvei. På toppen av dette er broen i nord som går fra Marcory til Cocody finansiert med bompenger (10 NOK per vei) som gjør at majoriteten velger veien rundt Le Platau. Hvis man ønsker en suksessoppskrift på trafikkaos er dette det foretrukne designet. Det er veldig mange mennesker som må gjennom 4 knutepunkt og slikt blir det kø av. Mye kø. Det hjelper heller ikke at det meste av veikryss er på flatmark og at alt av trafikk i alle retninger krysser hverandre.


For å prøve å regulere trafikken har de satt opp lyskryss i utstrakt grad og i motsetning til det vi er vant med hjemme er ikke disse styrt av sensorer som justerer lyset i henhold til trafikken. Ofte er det veldig lange syklusser og det er ikke uvanlig å se grønt i over 60 sekunder. Hva som er riktig intervall vet jeg ikke, men ofte blir det så mye kø på rødt lys at det skaper ringvirkninger bakover slik at de i forrige kryss blir stående på grønt. Det må også nevnes at det virker som at ingen av lyskryssene er synkronisert med hverandre.

Hele veinettet er dårlig designet for å unngå kø. For eksempel er det ingen busslommer, hvilket medfører at det fort blir flere titallsbiler som venter bak en buss som har stoppet. Byen er heller ikke organisert på en måte som potensielt sparer tungtrafikk. Skal man forbi Abidjan med feks lastebil må man også gjennom Marcory. En ting er trafikken på hovedveiene, men også i de mellomstore sidegatene er det veldig mye lastebiler som både bråker, forurenser og lager unødvendig farlig trafikk. Det hjelper heller ikke på at byens havn ligger sørvest for Marcory (man kan se innfartsåren sjøveien midt i nedre bildekant), slik at alt av gods som kommer utenlands også tvinges gjennom et allerede presset område.

På toppen av alt kan man legge til en helt forferdelig køkultur i trafikken hvor alle tuter på hverandre og man er svak om man gir noen andre plass eller viker.

Det er til tider så mye kø at mange av mine kollegaer står opp grytidlig for å være på jobb til før 7 og slippe unna trafikken. Tilsvarende er det rett som det er at noen blir værende en time eller tre på jobb bare for å slippe å bruke 2-3 timer i trafikk på vei hjem. Det er flere ganger jeg har tatt taxi og endt opp meg å gå av halvveis siden det går fortere å gå. Noe som også er litt frustrerende er at det noen ganger virker helt tilfeldig når det er kø. For eksempel denne uken da jeg skulle opp til den Ghanesiske ambasaden på Deux Plateu (2) 14:00-14:30. Dette er godt før rushet som vanligvis ikke starter før 16:00, men denne tirsdagen var det plutselig mye kø 'midt' på dagen. Det samme gjelder ut til flyplassen (ligger mellom punkt 1 og 4), det er klin umulig å estimere hvor lang tid det tar og det kan ta alt fra 15-60 minutter på de 6-7 kilometerne. En kollega av meg brukte 2:45 fra Cocody til flyplassen en ettermiddag forrige uke og selv om de hadde dratt hjemmefra 5 timer før avgang var det så vidt de rakk innsjekk (AF stenger T-2:00)

Et av de store infrastrukturprosjektene som pågår nå er byggingen av en ny jernbane (Abidjan Metro, på bakkenivå) fra helt nord i byen, sørover gjennom Le Plateaux, via Marcory og tilslutt ned til flyplassen. Det finnes i dag en eksisterende jernbane som strekker seg helt nord til Ouagadougou i Burkina Faso, men denne er gammel. Det er først og fremst gods som frakes her ettersom passasjertrafikken ble nedprioritert da togdriften ble privatisert. Det skal byggest totalt 37.5 kilometer mer jernbane og totalt 20 stasjoner. Byggingen av prosjektet startet tilbake i november 2017 og skulle stå ferdig i 2022-2023, men med Covid som unnskyldning er det nå 2028 som er målet. Man skulle kanskje tro at det var lokale selskap som stod bak en slik prosjektplan, men hele prosjektet er finansiert av Frankrike og utføres utelukkende av franske selskap. Det jobbes også med enda en metrolinje som skal gå fra Yopougon i vest til Bingerville i øst. Forhåpentligvis vil åpningen av metroen gjøre underverk på trafikken. Enn så lenge er den eneste effekten av byggingen mer kø. Jernbanen krysse nemlig alle nord-sør-gående veiene på Marcory uten at den ene går over/under den andre. Selv om skinnene er lagt og det meste på dette strekket av byen er gjort er ferdig har de ikke gjort seg flid med å legge ny asfalt før og etter skinnene. Resultatet er ekstremt hullete veier 10 meter før og 10 meter etter skinnene og alle biler må bremse ned til typ 5 km/t for å smyge seg forbi.



Om man løfter blikket opp fra Abidjan og ser på det av landet som jeg kjenner til, har veinettet nylig fått et veldig løft. Da det ble klart at Elfenbenskysten skulle arrangere Cafcon (Afrikamesterskapet i fotball) var det ikke så veldig populært å bruke veldig mye penger på noen fotballstadioner. For å blidgjøre landet brukte de også mye penger på infrastruktur mellom arrangørbyene og folk endte opp så passe fornøyde. I ettertid er alle selvsagt helt i ekstase siden de vant mesterskapet på hjemmebane. Mellom Abidjan, San Pedro (sørvest), Yamoussoukro (hovedstaden, midt i landet) og østover ble det bygget nye, fine motorveier med 90-grense som gjorde reisene mellom byene kortere og mer behagelige.

Da jeg startet millionreisen min her i ABJ kom jeg i snakk med en mann på flyplassen mens vi ventet på det forsinkede flyet til NBO. Han jobbet med et veiprosjekt som innebærer byggingen av en motorvei hele veien fra Abidjan, gjennom Ghana, Togo og Benin til Lagos i Nigeria. Et kjapt søk på Google Maps viser at det tar 20 timer og 6 minutter å kjøre de 985 kilometerne. Enkel hoderegning gjør at man innser hvor mye disse landene har å tjene på bedre infrastruktur med kortere avstander i tid. Prosjektet er ventet å starte i 2026 og skal etter planen stå ferdig i 2030. Prosjektet finansieres av den afrikanske utviklingsbanken og de fem landene er ansvarlige for det som skal bygges innenfor egne grenser; 82km i Nigeria, 127km i Benin, 90km i Togo, 520km i Ghana og 144km i Elfenbenskysten. Planen er også at den skal være fri for bompenger.


Dette er en oversikt over dagens hovedveier i Vest-Afrika



Ikke at Vest-Afrika skal være en målestokk for Norge, men man skal ikke være lenge her nede for å forstå at de tingene vi 'sliter' med når det gjelder infrastruktur er i grunn er ikke-problemer.

 

I midten av januar hadde jeg besøk fra Norge. De to mest nevneverdige utfluktene var en helgetur til Man og en helgetur til Yamoussoukro.

Man er en by som ligger vest i landet, ganske midt mellom sør og nord, opp mot grensen til Liberia og Guinea. Det er mulig å kjøre til Man fra Abidjan, men med gode 7-8 timer hver vei ble det heller å benytte seg av Air Cote d’Ivoire. I motsetning til utenriksreiser (kommer tilbake med et eget innlegg som omhandler fly etc i regionen) er innenriksreisene fornuftig priset. Vi bestilte tre uker før avreise og måtte ut med 1,750,- NOK per hode. Air Cote d’Ivoire er knapt 10 år gammelt, men Dash’en vi fløy med var nok på alder med Widerøe sine maskiner.



Rutenettverket i Elfenbenskysten er ganske dekkende og de har 6 flyplasser for kommersiell trafikk. Derimot er det en del via via-flighter og vårt fly gikk ABJ-KEO-MJC og samme vei tilbake.

Man er en by på rundt 150,000 innbyggere og blekner sammenlignet med Abidjans 6 millioner eller noe (ingen vet helt hva tallet er).

I Man går man fra terminalen til flyet.



Allerede på bakken i KEO fikk man litt inntrykk av hva Man kom til å være. Rullebanen er omkranset av så og si ingenting og flyplassen fremstå mer som en landingsstripe enn en flyplass. Dette var også tilfellet i Man. Flyplassbygget er kanskje 8-10 meter i diameter, og får enkelte flyplasser i Nord-Norge til å fremstå som gigantiske. Imponerende nok stod det en sånn passe moderne brannbil standby i det vi landet.



Bagasjebåndet er en mann som leverer ut bagasjen fra en tralle og ankomstområdet er ute under tak, med åpne vegger. Det er en ‘kiosk’ i form av et kjøleskap med drikke og noe tørket frukt på en disk.

Flyet gjør seg kanskje ikke så godt i Rwanda.



Vi hadde booket oss inn på Hotel Les Cascades og de 2-3 hotellene i Man stiller alle med inkludert flyplasstransport begge veier. Flyplassen ligger to mil utenfor Man og det tok en liten halvtime inn til byen.

Man ligger på ca 500 meter over havet og området rundt er kupert. I motsetning til i Abidjan er luften veldig tør og temperaturen synker ned til 23-24 grader denne helgen. Alt i alt veldig mye mer behagelig klima.

Hotel Les Cascades overrasket positivt. Ja, det er ikke veldig høy standard mål i Norsk målestokk, men sammenlignet med hotellene langs kysten utenfor Abidjan var det veldig bra. Hotellrestauranten serverte god mat til middag. Frokosten var ikke mer enn helt ok, men på par etter lokal standard. Hotellet har et basseng av god størrelse og godt med sitteplass ute. Lokalisert på en liten høyde har man fin utsikt utover byen når man sitter ved bassenget og spiser middag.

I Man var målet å bestige Le Dent De Man, tannen av Man, en fjelltopp på godt 850 meter over havet. Ettersom DNT (eller DET) ikke markerer stiene så godt var det anbefalt å hyre inn en lokal helt som kunne vise oss veien. På forhånd hadde jeg forhørt meg med mine lokale kollegaer hva som var en fornuftig pris og fikk svar om at 10,000 XOF, knappe 200 NOK er riktig.

Med dette i mente var det en noe utfordrende start på forhandlingene med guiden som møtte oss på hotellet. Han startet på noe urimelige 130,000, hvilket er ca 60% mer enn en gjennomsnittlig ivoriansk månedslønn. Etter litt frem og tilbake, hvor han blant annet kom med argumentet ‘dere har flydd helt hit, så dere har god råd’, landet vi på 30,000 for å ha ham med de 5-6 timene vi skulle på tur. For all del, det var veldig greit å ha med en som kunne veien, men det er noe med det å bli forsøkt loppet for en pris langt utover det som er rimelig som ikke er helt innafor i min bok.

Vi dro avgårde fra hotellet i en 30-40 år gamme Toyota Corolla hvor det meste ikke fungerte. Jeg trodde at guiden vår på et tidspunkt skulle skifte, for han møtte oss i bomullst-skjorte, jeans og slippers. Men neida, vi satte avgårde oppover bakkene i et overraskende bra tempo. Vi er alle godt i form og hadde ikke sett for oss at guiden skulle være tilsvarende sprek. Det skulle dog vise seg at han gjerne tok seg litt vann over hodet, for jo mer vi nærmet oss toppen og jo brattere det ble, jo oftere trengte han å stoppe.

På veien oppover gikk vi gjennom/forbi områder hvor det dyrkes/letes etter frukt og grønt. Blant annet kaffebønner, kakaobønner, yam og bananer. Vi stoppet en på vei ned og kjøpte en klase på 10-12 bananer for en norsk tier. God deal. I tillegg gikk vi også forbi en plantasje med gummitrær.

Fotturen var, selv etter norsk målestokk, en god tur. Da vi kom på toppen var det også ganske bra utsikt, selv for en fjellvant vestlending.

På veien ned gikk vi forbi en cascade, et slags fossefall hvor vannet renner nedover fjellet. Det var en hyggelig atmosfære, men med litt tid siden forrige regnsesong var det ikke særlig innbydende å bade her, så det ble med å dyppe føttene.

Alt i alt en fin utflukt, både for dagen og for helgen. Man er en by med folketall på størrelse med Stavanger, men man føler man er ordentlig på den afrikanske landsbygden. Selv målt mot Abidjan er dette et stykke tilbake i utvikling.

Her er sikkerhetskontrollen for innsjekket bagasje på flyplassen i Man. Ingen maskiner her. Både boardingkort og bagasjelapper var for øvrig håndskrevet.

 

Jeg har påberopt meg forumets lengste reisebrev, men det er knapt like langt som enkeltes sykkelturer. Da jeg var i Abidjan i fjor sommer sendte jeg en melding til en bekjent av en bekjent som sykler Nordkapp - Cape Town - Nordkapp og lurte på om han ville ta turen innom da han passerte i Abidjan. Sykkelladden (Atle) som han kaller seg (https://sykkelladden.no/nb/) svarte at det måtte vi få til, og så ble det. Det skal legges til historien at dette er hans tredje forsøkt da de første to ble stoppet av pandemien.

Jeg og Atle har gått på samme VGS, men ikke samtidig, han gikk der derimot samtidig med kameraten min som besøkte meg i Abidjan, og som tidligere har bodd i Nord-Norge. Tilfeldighetene ville også ha det til at Atle kom til Abidjan samtidig som jeg hadde besøk fra Norge. Og ikke nok med det, Atle var innom denne kameraten min da han bodde i Nord-Norge. Hva er sjansen for å møte et menneske på to forskjellige kontinent, på samme sykkeltur.

Da Atle var innom i midten av Januar hadde han vært på veien i ca 18 måneder og var på vei nordover. Vi hadde fått ordnet det slik at jeg hadde med en del sykkelutstyr i kofferten da jeg kom nedover etter juleferien. Målet var at jeg skulle briljere med mine 5 år i sykkelbutikk of gi karbonhesten hans en liten makeover.

Etter initiativ fra en av mine kollegaer fikk vi ordnet det slik at Atle skulle holde et 30-40 minutters foredrag om det han har begitt seg ut på, på kontoret her i Abidjan. Vi har kanskje noen artige og spennende reisebrev her på forumet, men hatten av for de opplevelsene Sykkelladden har i banken fra disse 18 månedene. Politiavhør i Iran, slit gjennom ørken i Saudi, opptøyer i Etiopia, gjestfrihet ut av en annen verden, alt for mange punkteringer, fulle snikskytere i Botswana, kontraster fra livet i Norge, gjennomføre en fulldistanse Ironman i Sør-Afrika med mye oppmerksomhet som The Biking Viking, politieskorte gjennom Angola, ambassadebesøk i Nigeria med et tilhørende besøk på et lokalt museum hvor de oppfattet det som at han kom fra ambassaden og ble mottatt deretter. I skrivende stund er han i Guinea med kurs mot Dakar, Senegal.

Jeg stjeler noen bilder fra hans Instagram. Følge ham gjerne på veien videre https://www.instagram.com/sykkelladden/ og hvis du finner det interessant kan du gjerne støtte han med noen kroner via lenkene i bioen. Han lever på et ganske enkelt budsjett.

 

Ille nok å kjøre bil i Nigeria, ingen fare for at jeg prøver å sykle der. Angola er forsåvidt ingen lek det heller.
Imponerende!

 

Den andre helgen jeg hadde besøk bestemte vi oss for å dra til Yamoussoukro, Elfenbenshovedstad.Dette innebar også min første kjøretur her nede. HSEQ-sjefen var som vanlig skeptisk og påberopte at det ikke er trygt for nordmenn å kjøre selv. En annen kollega lurte på om jeg hadde skaffet meg lokalt førerkort. Til sistnevnte svarte jeg at jeg har mitt norske, samt kontanter, og at sistnevnte er enda bedre enn lokalt førerkort. (Sistnevnte er en spøk, jeg er veldig bevist på å ikke gi avgårde penger på feil grunnlag).
Trafikken ut av Abidjan en fredags ettermiddag er til tider ganske voldsom, men etter en god times tid var vi godt avgårde utover motorveien. Mellom Abidjan og Yamoussoukro er det en ganske bra 4-felts motorvei med 120-grense. Det gjør at man når Yamoussoukro på rundt 3 timer. Selve kjøringen gikk som en lek. Det jeg var mest spent på var hvor mange ganger vi kom til å bli stoppet av politiet for 'kontroll'.

Yamoussoukro er som nevnt landets hovedstad. Elfenbenskysten har opp gjennom årene har flere hovedsteder. Det er litt varierende kilder og dermed datoer, men noe á la dette. Den første kolonihovedstaden var Grand Bassam fra 1893-1896/1900. Deretter fulgte Bingerville (etter Captain Binger) fra 1896/1909-1933/1934. Abidjan var hovedstad den siste tiden som koloni fra 1933/1934 frem til uavhengigheten i 1960 og fortsatte som hovedstad i den nå selvstendige nasjonen frem til 1983. Siden 1983 er det Yamoussoukro som offisielt har vært hovedstad.

Som i mange afrikanske land har ikke demokrati røtter langt tilbake i tid. Da Elfenbenskysten ble selvstendig var det Felix Houphouer-Boigny som ble landets president og styrte landet med som en ett-partisstat hvor politisk opposisjon ble slått ned på. Han sees på som en slags landsfader. Det var også hans beslutning å flytte hovedstaden. Målet var å flytte all politisk administrasjon til midt i landet. Mye arbeid ble satt i gang, man da FHB døde i 1993 strandet prosjektet og i dag er det Abidjan som er de facto hovedstad. Det er i Abidjan politikerne holder til, men det reiser mye opp og ned til Yamoussoukro for å formelt utøve politikken. Noen har sikkert lagt sammen 2+2 eller gjettet seg til hvorfor hovedstaden ble besluttet flyttet. FHB var nemlig fra Yamoussoukro.

Etter at FHB døde har demokratiet blitt bedre, men det er fortsatt de facto en ett-partisstat. Det største partiet er Rally of Houphouetists for Democracy and Peace og har den sittende presidenten Alassane Ouattara, som ved forrige valg fikk 95.31% av stemmene. Et valg som for øvrig var veldig kontroversielt da grunnloven nå kun tillater to presidentperioder, mens dette er Ouattaras tredje. Det ble fra presidentens side hevdet at siden det var en konstitusjonell folkeavstemning angående grunnloven i 2016, så talte ikke hans første periode med lenger. Det hører med til historien at Ouattara planla å ikke stille til valg, og hadde nominert sin daværende statsminister som kandidat. Sistnevnte fikk dog hjerteproblemer sommeren før valget og Ouattara valgte da seg selv som kandidat fremfor andre i partiet. Dette førte til at flere i opposisjonen boikottet valget.

Til høsten er det på nytt valg i Elfenbenskysten og man kan gjette seg frem til hvem som er nominert som kandidat for RHDP, joda det er 83 år gamle Ouattara. Alle autokratis beste venn er heldigvis tiden. Det er overveiende sannsynlighet at Ouattare ikke kommer til å være landets president ut neste periode om han skulle bli valgt.

Den, på papiret, beste kandidaten for landet i mine øyne er Tidjane Thiam som er tidligere CEO i den sveitsiske storbanken Credit Suisse.

Da vi ankom hotellet i Yamoussoukro sjekket vi inn og gikk opp på rommet. Jeg gikk raskt ned igjen i resepsjonen og sa vi hadde booket et 3-mannsrom og at det kun var en dobbeltseng på rommet. 'Vi har ikke 3-mannsrom, men du kan booke et rom til', sa resepsjonisten. Som vanlig i dette landet var ikke viljen til å hjelpe særlig stor. Det var ingen beklagelse på at det hadde skjedd en feil og de kunne ikke gjøre noe. Prinsippiell som jeg i blant kan være sa jeg at jeg ikke ville betale for et nytt rom når de hadde gjort feil og de nektet å dekke et nytt rom. Jeg spurte videre om de i det minste kunne hente en ekstra dyne slik at jeg kunne sove på sofaen på rommet. 'Det er ikke lov med tre på rommet', var første tilbakemelding, får hen sa at det gikk fint om alle tre sov i samme dobbeltseng.

Etter innsjekk dro vi til Chez Mario, en italiensk restaurant, for å spise middag. På veien dit legger man fort merke til at Yamoussoukro er veldig annerledes enn Abidjan. Mer eller mindre alle veier er minst 4 felt. Byen er lagt opp som et rutenett og er spredt utover et veldig stort areal.




Lørdag morgen setter vi kursen mot Basilique de Notre Dame de la Paix (Basilica of our lady of peace), som er verdens største kirke. Den er så massiv at det er vanskelig å beskrive. Kuppelen kan sees fra store deler av Yamoussoukro og den er så stor at den fremstår som veldig nær selv om den er flere kilometer unna.



Kirken ligger midt i ingenting, media har tidligere omtalt den som basilica in the bush. Vi kjøper billetter og venter på neste guidede tur. Offisielt er den inspirert av Petrikirken i Vatikanstaten, men det blir mer riktig å si at det er en tro kopi som er gjort større. Arbeidet ble påbegynt i 1985 og ferdigstilt i 1990. Årsaken til at den ble bygget var at presidenten ville gi en gave til landet og det ble omtalt som at det var presidenten som betalte for den. Som jeg diskuterte med en lokal kollega, enten så lyver han, eller så innrømmer han å ha tilegnet seg enorme summer i sin tid som president. Prisen er ikke helt avklart og estimatene varierer fra 200-600 millioner dollar, som er vanvittig mye penger i Elfenbenskysten på slutten av 80-tallet. Man kan stille seg spørsmålet om innbyggerne ville han en kirke i gave eller fungerende infrastruktur som strøm og rent vann.



Toppen av domen er 158 meter over grunnen og selve domen er 90 meter i diameter. Kirken har permanente benker til å huse 7,000 mennesker, med plass til totalt 12,000 inne i kirken ved bruk av midlertidige sitteplasser. Tar man med hele messeområdet utenfor, er det plass til totalt 200,000 mennesker. Det kommer godt med når det på en gjennomsnittlig søndag kommer 300-400 mennesker i gudstjenestene.



Kirken er utsmykket med den fineste italienske marmoren. Benkene ble laget ved at ivoriansk treverk ble sendt til Italia for konstruksjon. Det ble ikke spart på noe. Totalt er det 8,400 kvadratmeter med glassmaleri, som ble laget i Frankrike og er tidenes største bestilling av sitt slag. Ivorianerene er katolikker og det ble også bygget en pave-bolig på området til alle de gangene paven skulle komme på besøk. På det 35 årene har paven vært på besøk hele 1 gang. President FHB mente at kirken skulle bli et sentrum for pilgrimsreisende afrikanske katolikker, men det har på ingen måte slått til.

 

Etter kirkebesøket dro vi bort til presidentresidensen i Yamoussoukro, som kun er et feriested for presidenten. Igjen er det et helt gigantisk område som er solid inngjerdet og beskyttet. Som en ekstra beskyttelse/gimmick ble det bygget en vollgrav som ble fylt med krokodiller. Disse lever i beste velgående den dag i dag.



Videre kjørte vi litt på kryss og tvers i byen. Som nevnt er byen lagt opp i et rutenett. Noen plasser ender veiene ut i ingenting, andre plasser er det bygninger på begge sider av en vei som enda ikke er lagt. Det virker som om noen satte i gang et prosjekt som ble avbrutt halvveis. I motsatt ende av byen fra kirken ligger byens fotballstadion, som ble bygget/pusset opp til Afrikamesterskapet. Også her er det beslaglagt et enormt område. Over hele Elfenbenskysten ligger det flotte fotballstadioner som knapt brukes. Det blir spennende å se om noen år hvor mye enkelte av disse forfaller.

Før vi dro hjem skulle vi innom Hotel President for å spise lunsj. På veien dit kjørte vi forbi nok et av byens monument, Boigny Felix Houphouet Foundation for Peace Research. Et pompøst bygg med et veldig flott opparbeidet uteområdet. Kontrastene er store når tomtegrensen går til noens hus som de fleste i Norge vil definere som skur. Hotel President er det mest ikonoske hotellet i Elfenbenskysten og har en flott restaurant i 14, og øverste etasje.

Yamoussoukro var absolutt interessant, men det er også et symbol på hva som er galt med Elfenbenskysten. Dårlig fordeling av godene og dårlig prioritering av offentlig pengebruk i et land hvor det burde være enkelt å finne prosjekter som er til det bedre for samfunnet.

Gode og mette var det å hive seg i bilen og sette kursen til Abidjan. Vi visste at Atle var på vei i motsatt retning og avtalte å stoppe langs veien for å slå av en prat mens han var in action. Han fortalte oss at vi måtte holde utkikk på vei mot Abidjan. Det er nemlig en annen nordman på sykkel mot Abidjan. Hva er sjansen for å møte to syklister i hver sitt ærend på en motorvei i Elfenbenskysten?
Vi ga Atle en flaske med vann og ønsket han lykke til videre. En godt halvtime senere ser vi en mann på sykkel og stopper like etterpå. Han blir ganske perpleks når han hører vi snakker norsk. Med oss og Atle denne dagen var første gang på lang tid han hadde pratet norsk.

Tommy fra Kristiansand er om mulig på et enda større eventyr enn Atle. Han er en 23 år gammel sørlending og har de siste 3.5 årene vært på reise. Han beskrev seg selv som en haikende og har reist på kryss og tvers av verden på lastebiler, biler, godstog etc. Og nå sykkel. Han startet i Marokko og hadde mål om å komme seg til Cape Town. Der Atle har en ganske flott karbonsykkel, stort sett sover i telt på inngjerede områder eller rimelige vandrehjem, er Tommy i en helt annen liga. Han får Atle til å fremstå som en 5-stjerners turist.
Tommy kom syklende i sandaler og i 'vanlige' klær på en gammel, sliten sykkel, som atpåtil var i minste laget for han. Han sov stort sett under åpen himmel der han måtte befinne seg, og gjerne 20 meter inn i bushen langs en vei. En ekte globetrotter av en eventyrer. Sjekk gjerne ut reisene hans her https://www.instagram.com/t0mzkey/?hl=nb

 

Atle (Sykkelladden) plinger på Messenger og sier han har problemer med sykkelen og lurer på om jeg kan få sendt noe av de reservedelene han lot ligge igjen hos meg til ambassaden i Dakar, Senegal. Joda, det er ikke noe problem. Etter å ha vært hos DHL og fått beskjed om at de skal ha 1,000,- NOK for å sende en aksling til bakhjulet, og det før eventuell fortolling, sier jeg til Atle at jeg vurdere å like godt ta turen til Dakar og at han heller kan spytte i den tusenlappen i flybilletter til meg. Uten planer denne helgen tenker jeg at det er en gøy historis og booke like greit flybilletter t/r Dakar. Utreisen med Air Peace, Nigerias stoltehet, og en retur med KQ betalt med poeng. Da slipper vi å risikere ekstrakostnader på frakten og er sikker på at det han trenger kommer frem.





Jeg møter opp på flyplassen fredag kveld for å sjekke inn på flight P4 7770, en melkerute som går LOS-ABJ-DSS-BJL. Innsjekk går som en drøm og jeg rusler til gaten for å vente på boarding. Maskinen som skal ta meg til DSS denne fredagskvelden er en god gammel 737-500. Det er en liten evighet siden de ble lagt bak oss i Europa, men her nede lever gamle fly i beste velgående.



Som seg hør og bør med afrikanske flyselskap har de 2 kabinklasser, hvor business har ordentlige biz-seter også på short-haul. Kabinene er god brukt og det er litt slitasje her og der. Komforten ellers er bra, med god polstring i setene og nevetesten bestås med glans. Som seg også hør og bør i Afrika, etterleves setetildelingen i varierende grad. Alle tre som satt på 'min' treer da jeg kom ombord satt på feil seter. Etter litt stollek endte vi opp riktig og jeg fikk også ledig midtsete.



Det koster gjerne en fot og en arm og fly i Vest-Afrika, men en mager trøst er at man får god oppvartning i form av måltid ombord. På denne tre timer lange flighten ble det servert et fullverdig måltid med tilhørende bra utvalg av drikke, og maten var absolutt godkjent. Artig at de sponses/reklamerer for Pringles på alle bordene.



I rute 01:00 landet vi, og jeg rasket avgårde til passkontrollen. Jeg så meg godt rundt for å finne skranken for visum ved ankomst, men her var det ingenting å spore. En betjent vinket meg bort til de selvbetjente maskinene, vi gjennomførte prosessen og han stemplet passet mitt. Jaja, tenkte jeg og gikk ut i bagasjehallen og tenkte at det var enkelt. Neida, her stod det en ny politibetjent ved en liten pult og skulle dobbeltsjekke at alle hadde stempel og da han sjekket mitt lurte han på hvor visumet mitt var. Jeg sa jeg var på jakt etter visum ved ankomst, men jeg fikk ikke noe svar annet enn at han ba meg vente.

Jeg var noe dårlig forberedt da de begynte å stille meg spørsmål om hva jeg skulle, hvor jeg skulle bo og hvem jeg skulle bo hos. Atle bodde nemlig hos et norsk-senegalsk-færøysk par i en landsby utenfor Dakar, hvor de hadde klargjort et rom til meg for natten. Så da de spurte hvem jeg skulle bo hos hadde jeg egentlig ikke peiling annet enn at jeg hadde fått fornavnet på han som eide huset. Huset hadde ikke adresse og jeg visste ikke engang om eieren var senegalsk eller ikke. At jeg skulle møte en fyr som sykler gjennom Afrika er heller ingen kjempereferanse for en visumsøknad.

Uansett etter litt venting, følg etter han, har du 'penger til kaffi' (som er standardspørsmålet for å prøve å lokke ut noen kroner av en hvit man), vent her, vent litt til, så hadde jeg fått et nytt helsidesstempel i passet med mye skriblerier. På forhånd hadde jeg forstått det slik at jeg måtte betale €50 for VoA, så jeg ble noe overrasket over at de bare ga meg passet og sa at alt var fint. Det viser seg at de ikke (lenger) tar betalt for VoA. I min mening er det da ganske unødvendig opplegg med VoA da all infoen som står i visumet også ble registrert i selvbetjeningsautomaten tidligere.

Klokken har omsider nærmet seg 02:00 og jeg får ordnet meg en Yango (ikke fra helvete, men ikke så lang i fra). En taxivakt/offisiell taxisjåfør ser på telefonen min at jeg venter på en Yango, hvilket de ikke liker noe særlig. Det ender med at minst to stykker følger etter meg når jeg går til bilen min. Der blir det et voldsomt munnhuggeri mellom min Yango-sjåfør og en 2-3 andre hvor de fysisk prøver å hindre meg i å sette meg inn i bilen og lukke døren.

Når vi først kommer oss avgårde ser jeg at han umiddelbart kjører feil vei. Han velger å kjøre på instinkt heller enn å følge Yango-appens rute. Vi roter oss ut på motorveien og han bommer selvsagt på den avkjørselen vi må av på i førsteomgang. Etter litt åpner han appen og svinger av motorveien klarer han ikke å følge instruksjonene i den påfølgende rundkjøringen og tar avkjørselen som fører ut på motoveien igjen. Klok av skade har jeg allerede tatt opp Google Maps for å kontrollere og det ender med at vi rygger tilbake til rundkjøringen og får riktig avkjørsel. Han ønsker at jeg skal vise vei med Google Maps og etter 5- minutters kjøring ender vi selvfølgelig med en sperret vei som Google ikke har fått oppdatert i kartet. Vi roter noe voldsomt og kjører på veier som i Norge klassifiseres som utmark og industiområder, men etter en del frem og tilbake et vi på rett vei.

Etter en god times kjøring, som skulle tatt ca 30 minutter er vi fremme. Den siste biten ser jeg at han begynner å fikle med Google Translate og jeg forstår med engang at nå skal han spørre om mer penger enn det som var prisen i Yango-appen. Dessverre kan kan man ikkebetale med kort i Yango i Senegel, i motsetning til i Elfenbenskysten. Han er ikke mindre frekk enn at han spør om 30,000 XOF, som er 20,900 XOF mer enn den egentlige prisen, med begrunnelse om at turen tok så lang tid. Jeg sier det er helt uaktuelt og gir ham en 10,000 og ber ham fint om å gi meg de 900 XOF i veksel, hvilket han nekter. Alt jeg får i retur er en sint melding på WhatsApp noen minutter senere.

Uansett, vel fremme i en landsby langs Senegals kyst.