Jeg ser jo av reisebrev og vellykkede bookinger at det er relativt mange som drar på soloturer. Og da blir jeg litt nysgjerrig - hvordan er det å reise på tur alene? Blir det kjedelig eller ensomt, eller er det digg å ikke ha noen å forholde seg til og dermed kunne gjøre som man vil når man vil? Og hvilke reisemål synes du det er fint å dra til uten reisefølge? Foreløpig har "frykten" for at jeg skal synes turen ikke blir like givende uten noen å dele den med holdt meg tilbake fra å dra alene, men kanskje jeg får inspirasjon her til å teste det ut
Alle turer har sine positive og negative sider, avhengig av hvem man reiser med. Å dra med en partner gir en type tur, med barn en annen, og alene en tredje. Selv har jeg vært på flere turer alene, rett og slett fordi kona ikke er så interessert som meg. Vi drar sammen på langtur ca. hver 18. mnd, også har jeg en eller kanskje to turer selv i året. Å dra alene gir fordelen av å kunne velge alt selv, men det er klart at noen øyeblikk er bedre å dele med en eller flere andre.
Jeg liker å reise alene, og kunne gjøre hva jeg vil i mitt eget tempo. Men må jo trives i eget selskap da. Også kan man jo dele opplevelsen i et reisebrev. Det er digg å gjøre ingenting hvis man vil det, eller finne på noe gøy å gjøre. Man slipper å vente på andre som reiser i et annet tempo. Men det blir jo en annen tur enn å reise sammen med noen. Som jeg også liker. Så ja takk begge deler?
Nå svarer jeg kun på egen erfaring. Jeg har drevet med solotur / workation siden ting åpnet opp igjen. Har vært så heldig at jeg har fått lov til å dra på opptil 4 soloturer hvert år, noe mindre (les: 2/3) de to siste årene. Jeg anbefaler det på det sterkeste! Det er bare å velge ut stedene ut ifra hvor trygg du er på å reise alene og stedet i seg selv. F.eks. Japan og Singapore er veldig trygt. Saigon er deilig villt For meg har det oftest vært steder i Asia som Tokyo, Osaka, Seoul, Hong Kong, Taipei, Saigon, Bangkok, Kuala Lumpur, Singapore. Mat er veldig viktig for meg og jeg merker at jo mer jeg reiser solo, jo mer søker jeg vekk fra turistmen og liker å se livet gå forbi, spise lokalt, nyter godt vær, sitter på cafe og jobber og etter jobber får nye hyggelige bekjentskaper. Har faktisk fått flere lokale venner gjennom slike turer som har besøkt Oslo (og meg). En annen bonus er å kunne ta ut alle 8 legs man kan få på en bonusreise uten klaging. Det å kunne ha lange layovers med tur inn til byen, bruke flyet som seng, teste nye lounger, flyselskaper, flytyper er berre lækkert! Heimen pleier å sette pris på at jeg kan stikke innom et sted for å kjøpe ting vi har gått tom og som må fylles opp igjen i (medisin)skapet f.eks. Når det skal sies, så har jeg til tider, og mer i den senere tid, savnet en partner eller to på tur. Jeg har prøvd med kollega (gikk sånn noen lunde - hen var ikke glad i alle layovers), bestekompis (gøyalt, lite arbeid, altfor lite søvn). Den aller kompanjongen har jeg konkludert med med er min bedre halvdel - fin blanding av avslapping, jobb, mat, fri fra barna og ikke minst forståelse for min hobby og behov. Jeg sier: kjør på, nyt turen og kjør trygt (i begynnelsen). Bli kjent med folk (overraskende få liker å bite). Alle steder er så å si "det samme" når man har knekt koden med å forstå kart og transport, så man blir fort vandt med hvordan man kommer seg fra og til flyplassene uten å bruke taxi et.al. Med flere soloturer i reisebeltet øker selvtilliten og du kan øke "risikoen" gradvis. Hvis du er som meg, ender du nok opp med å ønske å reise tilbake, men ta med familien dit for å oppleve alt det flotte du fikk oppleve alene, men det blir aldri helt det samme... Dette greier du! Mine $0.02
Har hatt mye fleksibilitet i jobb de siste årene og har derfor ofte bare dratt på sparket alene, jeg kan ikke huske at jeg noen gang har planlagt en tur mer enn noen uker frem i tid. Naturligvis har ikke alle denne friheten og da blir det en del reising alene. Jeg syns det har vært helt topp, fantastisk god følelse å bare stikke langt vekk når man føler behovet for en timeout. Syns ofte det blir litt stress om man er veldig mange på tur sammen, man ender ofte opp med mindre grupper uansett siden alle har sine ting de vil gjøre.
God svar, jeg legger på at du hopper over typisk par destinasjoner… du skal være veldig glad i eget selskap hvis du vil sitte en uke på en strand der alle andre på hotellet er på bryllupsreise og ikke snakker med noen andre. Jeg reiser både med reisefølget og alene og har som det er nevnt venner både her og der som resultat.
Er du introvert? Er du ekstrovert? Uansett: Reis alene! Som introvert, kan du leve ut og dyrke alenetid og opplevelser i eget tempo, i ro og mak, med akkurat det du vil gjøre... Som ekstrovert er det utrolig mange hyggelige mennesker å bli kjent med, snakke med, lære og bli beriket av. Du oppdager ting med deg selv, andre og verden som du aldri ville oppdage om du reiser sammen med noen. Flere av mine beste reiser har vært alene. Jeg treffer mennesker, kan ha alenetid og jeg kan være impulsiv og spontan. Det fungerer like bra i Europa, Asia, Sør-Amerika, USA, Cook Island og andre småstater. Men når det er sagt, så er det uansett viktig å dra til et sted du kunne tenke deg å besøke, oppleve noe eller "finne deg selv". Bestill bestill!
Har og vært så heldig å få gjennomføre et par langdistanse reiser i året solo etter slutten av pandemien. Hjelper selvsagt å ha en jobb med stor fleksibilitet der du enkelt kan stikke av. Men det skal være sagt at jeg liker helst korte turer og ikke være i ro for lenge på samme sted. Å bo 1 uke på samme sted på samme hotell er helt uaktuelt. Er dog spent på min neste solotur som går over 9 dager som etter min smak er alt for lenge, men reisen går tross alt til Australia som jeg alltid har hatt lyst til å besøke. Der inngår også mange mellomlandinger på turen så da må en bare ta seg tida...
Jeg kan ta en litt annen side Jeg har egentlig alltid vært glad i å reise. Både alene og med andre. har nå fått familie med 2 små på 1,5 og snart 4. jeg har fortsatt å reise noe alene, men i det siste har det rett og slett falt endel i smak da jeg egentlig vil ha med de for å dele opplevelser. jeg kom jo over denne siden etter jeg begynte å reise ganske mye i ny jobb for 2 år siden. sikret mitt første gullkort her og. men nå har interessen falt helt i bunn. (skal sies at jeg er ganske påvirket at yngste ble akutt veeeldig syk kun noen dager etter jeg kom hjem fra å sitte værfast i Chicago. tanken om å ikke være hjemme i en slik situasjon er litt skremmende) så det er nok veldig personavhengig og hvor man er i livet tror jeg. (tanken om tiden jeg syntes det var helt supert lever i beste velgående. så det kribler ganske greit til tider. så prøver å minne meg på at når man først har dratt nå, så er det ikke alltid like artig )
For å legge til en "motstemme", jeg har prøvd å reise alene, men synes det gir meg en mye kjedeligere tur enn om jeg reiser sammen med noen. Etter et par forsøk har jeg kommet frem til at solotur lar jeg helst være. Men jeg tror som det sies over her at det kommer veldig an på hvem du er. Personlig har jeg akutt beslutningsvegring og liker ikke å snakke med fremmede Og da blir det fort ensomt/kjedelig å være på tur alene. En annen ting å tenke på er hvordan du håndterer/arbeidsfordeler ved "irrops". Hvis man er vant til å være to om å løse slike problemer, så kan det fort bli veldig slitsomt å håndtere slike ting alene
Det er berre å komme seg på egotripp! Eg synst det er heilt topp å reise åleine, men slikt kjem jo heilt an på kva du sjølv likar å drive med. Eg synst det er godt å sleppe "Pappa! Pappa! Pappa!" nokre dagar i året, og ha nokre dagar langt vekke der eg berre kan gjere akkurat som eg vil. Det begynner å bli lenge sidan eg reiste med berre ein turkammerat, men blir vi noko særleg meir enn 2-3 må ein nesten einast om eit program før ein fær. Eg likar fridomen til å gjere nett pokker som eg vil, og kanskje ikkje lage planar for dagen før eg sit og slafsar i meg frukosten. Absolutt! Eg ville føretrukke utreise frå BGO Oslo er so usentralt.
Her var det mange gode tilbakemeldinger! Konklusjonen er vel at både det å reise alene og det å reise sammen med noen kan ha både fordeler og ulemper. Jeg trives heldigvis i eget selskap og noen dager i fred uten mann og barn virker jo forlokkende. Og så tar jeg med meg tipset om å kanskje ikke velge en typisk par-destinasjon hvor det ikke skjer så mye annet. Maldivene alene feks høres ikke akkurat forlokkende ut Kunne godt tenke meg Bangkok siden jeg har vært der før, eller kanskje også deler av Usa som jeg ikke har besøkt tidligere.
Kan være greit å velge seg opplevelser og steder som partner (el.lign) ikke har noe interesse av. Evt dekke seg bak «research»-reise. Jeg er ambivalent til soloreisene mine så langt, liker å reise, trives for det meste alene, men synes det er trist og kleint å spise middag alene på kvelden Har vel innerst inn lyst å dele opplevelsene
Jeg har vært på tur alene mange ganger de siste 30-ish år og synes det er helt topp. Trives godt i mitt eget selskap og liker fleksibiliteten på tur. Med det mener jeg at du kun trenger å være enig med det selv om hvor du skal denne dagen og bare dra (eller la være, trenger ikke å gå med på et kompromiss). Vurderinger om pris og/eller risiko for å delta på aktiviteter er også mye lettere. Steder jeg drar til varierer, men det er i hovedsak byer, for der er det lett å finne på ting samtidig som byer gjerne er ganske tilrettelagt for folk som er alene. Fruen reiser også uten meg med ujevne mellomrom, men hun foretrekker å reise til eller med noen, kan ikke komme på at hun har reist bare for destinasjonens skyld.
Den følelsen hadde jeg også, inntil jeg begynte å reise mer i jobben. Da er det som regel alltid middag alene, så det ble mer "normalen".
Har reist mye alene både privat og jobb, liker meg i mitt eget selskap. Liker å spise middag alene, også på jobb der jeg er sosial på jobb på dagtid så liker jeg de fleste dager av uken å spise middag alene. På solotur så er det selvsagt begrenset hvor lenge det er spennende alene. Så kan man også reise på destinasjoner og turer der man blir kjent med folk. Blitt kjent med folk på skiferie, på løpetur i Himalaya. Eller også helt alene, middag alene ta med en bok både føles og ser bedre ut enn og trykke på mobilen.
Ja, akkurat det der tror jeg er en vanesak. Jeg synes det er helt greit å spise alene, og en del kulturelle ting foretrekker jeg faktisk å gjøre i eget selskap. Da kan man fordype seg helt i det man ser, hører og opplever.
