Book først, spør sjefen etterpå: fem i business til SXM

Book først, spør sjefen etterpå: fem i business til SXM

Når man reiser fem stykker og helst vil sitte foran gardinen, er det ikke akkurat slik at man kan lene seg rolig tilbake, sammenligne alle mulige alternativer og velge den perfekte routingen over en kopp kaffe. Nei, som bonusnisse lærer man seg fort én enkel leveregel:

Book først. Tenk etterpå.

Og det var omtrent slik denne turen startet.

Vi var i Kroatia i høstferien 2025 da det plutselig dukket opp masse bonusbilletter til SXM i sommerferien. Sint Maarten. Karibia. Liten øy. Turkist vann. Fransk side. Nederlandsk side. Og, ikke minst, fem ledige seter i business.

Jeg spurte ingen.

Ikke madammen.
Ikke sjefen.
Ikke min egen fornuft.

Jeg bare booket.

Prisen var 137 500 poeng tur/retur per person. Jeg hadde nok CT og diverse verktøy i bonusnisse-kassa, men valgte likevel å booke alt samlet. Tanken var at det ville gjøre livet enklere ved en eventuell schedule change. Den vurderingen skulle vise seg å ha både en fordel og en ulempe, men vi kan jo begynne med fordelen.

For den opprinnelige utreisen var ikke akkurat laget for å selges inn til en familie på fem.



Det ble en lang og ganske uutholdelig feeder:
OSL–ZRH på en god gammeldags fakir-flight. Deretter omtrent 10 timer i Zürich før ZRH–AMS på kvelden. Overnatting i Amsterdam. Så AMS–SXM dagen etter.

Totalt snakker vi over 36 timer fra start til slutt, med effektiv flytid på kanskje 12–13 timer. En routing bare en bonusnisse kan være stolt av. Eller i det minste forsvare med alvorlig mine.

Jeg sa til madammen at hun ikke måtte sjekke SAS-appen før vi var hjemme i Norge igjen. Jeg ville tross alt ikke ødelegge høstferien hennes. Hun er ikke spesielt glad i lange flyturer. Særlig ikke over vann. Forstå den som kan.

Da vi landet i Norge, fikk jeg høre det.

Liten øy?
Midt i ingenmannsland?
Hva tenkte jeg på?
Hvor var fornuften min?
Hvem i sin sunne fornuft flyr dit med tre barn?
Og så mange legs?
Ikke aktuelt.
Nekter.
Glem det.

Ja, dere skjønner regla.

Denne motstanden holdt seg faktisk ganske stabil helt frem til 17. mai. Da sa hun plutselig til en venninne at vi skulle til Karibia i sommerferien. Så da var det vel på en måte godkjent likevel.

Innen den tid hadde bonusgudene også vist seg fra en relativt raus side.

I desember dukket det nemlig opp en schedule change. Ikke stor. Fem minutter, kanskje. Men fem minutter er fem minutter når man er bonusnisse med en håpløs routing og et lite håp om å få ryddet opp.

Jeg ringte AF/KLM og spurte pent om vi kunne få OSL–AMS direkte i stedet. Det kunne de visst legge til bookingen, men SAS måtte billettere. Og siden vi allerede hadde billetter på AMS–SXM, kunne de av en eller annen grunn ikke bare slenge på OSL–AMS slik jeg ønsket.

De kunne derimot tilby OSL–CDG–SXM.

Fortsatt overnatting. Fortsatt ikke perfekt. Men nesten 18 timer kortere reisetid, siden vi da fikk sen flight til CDG dagen før og slapp hele omveien via Zürich og Amsterdam.

Jeg takket ja.

Ulempen var at vi gikk fra KLM sin nyere 787-9 på utreisen til Air France sin eldre A330 med 2-2-2-konfigurasjon i business. Og vi gikk glipp av fem små delft-hus. Det smerter selvfølgelig litt i bonusnissehjertet, men det var en ganske grei pris å betale for en langt bedre reisevei og en betydelig mer fornøyd sjef hjemme.

Diamantsupport måtte sjekke med backoffice, og etter omtrent ti minutter var alt billettert. Jeg prøvde selvfølgelig også å spørre om det var mulig å splitte opp bookingen og legge på CT i etterkant, men det gikk dessverre ikke på grunn av nye regler. Samtidig hadde prisen på turen økt fra 137 500 poeng til 180 000 poeng per person, så strengt tatt var det ikke all verden å hente der heller.

Dermed ble turen stående slik:



OSL–CDG–SXM
og hjem igjen som
SXM–AMS–SPU

For jeg glemte nesten å nevne det: dette ble ikke bare 12 dager på Sint Maarten. Vi legger også på 10 dager i Bosnia og Kroatia etterpå. Så akkurat det med å kunne booke returen direkte til Split med KLM var faktisk ganske deilig. For billetter med SAS, SPU-OSL, ble booket under januarsalget med gavekort kjøpt under julekalenderen. Hva en bonusnisse ikke gjør for å fly rimelig.

Og nå sitter jeg altså her.

Jeg skulle egentlig ikke skrive reisebrev denne gangen. Tenkte at folk kanskje begynner å bli lei av familie- og fotballreisebrevene mine. Men vet dere hva? De som vil lese, de leser. De som ikke vil, hopper elegant videre.

Dessuten sitter jeg nå på 1D (@Eddie47 er stolt nå tenker jeg) på nøyaktig samme maskin som siste etappe fra Dubai-turen, ifølge Flighty. Det må jo nesten være et tegn. En slags bonusnisse-åpenbaring.

Så da blir det reisebrev likevel.

Hva skal vi egentlig på SXM?

Tja. Forhåpentligvis bade. Se litt av øya. Snorkle. Spise godt. Kanskje se skilpadder. Kanskje ta ferge til Anguilla. Kanskje hilse på papegøyer. Ikke minst skal vi planespotte på verdenskjente Maho Beach. Kanskje bare sitte ved bassenget og gjøre ingenting. Litt er planlagt, litt er vurdert, og mye tar vi som det kommer.

For alle som har reist med barn vet at ferieplanlegging med tre barn ikke alltid følger Excel-arket. Noen dager er man klar for utflukt. Andre dager er det nok med basseng, is og en enkel middag.

Vi starter med Grand Case Beach Club, før vi flytter over i villa med utsikt, basseng og forhåpentligvis akkurat passe mye ro. Leiebil er booket, badesko er sikkert glemt, og madammen har tilsynelatende akseptert at vi faktisk skal til en liten øy midt i Karibia.

Så da er det vel bare å si:

Følg med da vel.

 

God sjefen sa ja til slutt og det blir tur. Blir spennende å følge med, riktig god tur

 

Gleder meg til å følge denne reisen også. God tur!

 

Herlig, riktig god tur!

 

Herlig! Ses snart

 

Første etappe: Plankebyen til Paris, med puls

Dagen før avreise hadde vi pakket det meste. I teorien skulle avreisedagen derfor være ganske rolig. Kun litt småting gjenstod før fem kofferter var ferdigpakket, huset var nogenlunde klart for å forlates, og bonusnissen kunne lene seg tilbake med følelsen av kontroll.

I praksis fungerer det jo sjelden slik når fem personer skal ut døra.

Jeg rakk noen ærender i byen, kom hjem, pakket det siste og gjorde meg klar for avreise. De siste dagene hadde jeg fulgt litt med på trafikken, og folk i Oslo og omegn så ut til å ha tatt ferie, hjemmekontor eller begge deler. Det hadde vært lite trafikk. Med avgang fra OSL kl. 17:35, og vanlig kjøretid fra Plankebyen til P10 på Gardermoen på rundt 1 time og 50 minutter, anså jeg det som ganske trygt å kjøre hjemmefra kl. 14:00.

Det var planen.

Vi satt i bilen kl. 14:20.

Google Maps svarte med 2 timer og 20 minutter til P10.

Gud bedre.

Estimert ankomst: 16:45.

Det kunne nesten ikke holde for bagdrop. Flyet ville vi nok rekke, men å få levert fem kofferter før fristen var en helt annen øvelse. Jeg begynte smått å se for meg hvordan jeg skulle ringe support og få fjernet første leg fra bookingen, men det var nesten ingenting ledig til CDG samme dag. Dermed hadde jeg egentlig bare ett valg:

Kjøring verdig et GTA 5 mission.

Det viste seg nemlig at dette ikke bare var en vanlig torsdag. Dette var første dag med Karpe World. I tillegg åpnet himmelen seg, og alle som de siste dagene hadde sittet pent på hjemmekontor, hadde tydeligvis bestemt seg for å kjøre bil akkurat samtidig som oss.

Med et snitt som nok lå ørlite over det Statens vegvesen anbefaler, og en god dose flaks, rullet vi inn på Gardermoen kl. 16:25, rett over 2t kjøring. Godkjent tenker jeg. Jeg tok ingen sjanser og kastet bilen inn på Kiss & Fly. Så var det bare å komme seg mot innsjekk med bestemt gange og fem kofferter på slep.

Jeg var nok noen meter foran resten av familien, i en slags bonusnisse-drevet hurtigmarsj, mens fruen og barna kom småtuslende bak meg. Heldigvis var det ingen kø ved skranken, og koffertene ble levert.

Deretter var det tilbake til bilen, videre til P10, betale 70 kroner for Kiss & Fly-parkeringen, og så møte fruen og barna igjen ved security.

Pulsen var ikke akkurat på hvilenivå, men vi var inne.

Det ble en rask tur innom Ritazza for litt Amex Lounge on the go påfyll, før vi gikk rett til gate. Ikke lounge, ikke rolig champagne, ikke noe elegant bonusnisse-opplegg. Bare vann, barn, håndbagasje og en stille takk til trafikkgudene for at det faktisk gikk.


Boarding gikk tålelig fint. Vi ankom idet gruppe 2 startet. Det er alltid interessant på slike flyvninger å se hvor mange som prøver å boarde før gruppen sin. Etter å ha sett annenhver passasjer få rødt lys på boarding i dag, og gatepersonalet to ganger måtte be folk over høyttaler om å vente på sin gruppe, kan jeg konstatere at nordmenn egentlig er ganske flinke til å boarde etter gruppe.

Vel om bord fant vi plassene våre. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: A220 har noe ved seg. Det er et behagelig lite fly, og Air France sine seter er faktisk veldig komfortable.

Vi fikk raskt en vennlig beskjed fra purser om at lille prinsesse ikke kunne sitte alene. Helt fair. Da ble hun flyttet mellom meg og yngstemann, og kabal nummer 38 for dagen var løst.

Maten kom etter hvert, og jeg ble uoppfordret tilbudt champagne. Jeg takket selvfølgelig ja. Purseren senket da to glass, ett til meg og ett til fruen bak meg.

“So you can enjoy a glass of champagne with your husband to celebrate your holiday," sa han.

Det er sånne små ting som gjør at man tilgir ganske mye. Selv en eldre A330 dagen etter. Kanskje.

Purseren var alene om serveringen i business, totalt fem rader, og det er vel omtrent slik Air France gjør det på disse intra-Europe-flyvningene. Maten var røkt laks på en slags risottosalat, med ost og en sitronterte ved siden av. Helt ok. Desserten var definitivt høydepunktet på brettet.


Etter hvert slo purseren av en fin prat med meg. Han hadde sett at vi skulle videre til SXM, og kunne fortelle at det var nydelig der. Han håpet vi hadde med solkrem, for solen var sterk året rundt. Da jeg nevnte at det kanskje kunne bli litt regn enkelte dager nå, lo han litt og avfeide det ganske kontant.

Nei da. Karibien er fin året rundt.

Men han la til at vi reiste på riktig tidspunkt. Nå var det ikke like mange turister der, og det passet oss egentlig ganske fint.

Starlink om bord fungerte overraskende bra, og jeg fikk faktisk startet på dette reisebrevet i luften. Det føltes som en fin start. Litt puls, litt champagne, litt familielogistikk og en purser som tydeligvis mente at værmeldingen bare kunne ta seg en bolle.

Vi ankom CDG på tiden.

Da gjenstod bare neste lille øvelse:

Å finne hotellet.

 

CDG, Bolt-jakt og første natt i Paris

Ut av flyet er det egentlig ganske enkelt å finne veien ut til bagasjebåndet på CDG. Skiltingen fungerer, og plutselig stod vi der på gata utenfor terminalen. Så langt, alt vel.

Men så skulle vi videre til hotellet.

Og da begynte den lille CDG-øvelsen som heter: Finn riktig pickup-sted for Uber eller Bolt med tre barn, 3 ryggsekker, 1 veske, 1 koffert og en frue som egentlig bare vil frem.

Bolt viste pickup på ett sted. Skiltene på flyplassen sendte oss et helt annet sted. Vi gikk litt frem og tilbake, forsøkte å forstå kart, skilting og fransk flyplasslogikk, mens Bolt Van for seks personer lokket med en pris på bare 19 euro til hotellet.

19 euro er jo bonusnisse-musikk.

Men etter litt roting var resten av reisefølget ferdig med konseptet “la oss bare finne riktig pickup-punkt”. Da dukket det opp en fyr i en Mercedes og spurte hvor vi skulle. Jeg forklarte at vi skulle til et hotell omtrent seks kilometer unna.

“Come, come,” sa han, og ba oss sette oss inn.

Jeg spurte selvfølgelig om pris.

“30 euro.”

Jeg svarte at Bolt kostet 20 euro, og at det ikke var så veldig langt. Da hadde fruen allerede satt seg inn, barna var mer enn klare for å komme frem, og mannen slo inn adressen i GPS-en.

“Wow, 10 kilometers. 40 euro.”

Her var jeg egentlig ett lite sekund unna å sende alle ut igjen og tilbake til Bolt-jakten. Men så kikket jeg på reisefølget. De så ikke ut som mennesker som ønsket å delta i mer flyplasstransport-logistikk akkurat da.

Så jeg svelget kamelen.

10 minutter senere parkerte vi foran hotellet. Vi gikk ut, og han spurte:

“40 or 50?”

Jeg svarte ganske tydelig at han hadde sagt 40.

Han nikket, sa “ok”, og slo så inn 50 euro på terminalen.

Jeg rakk heldigvis å se det før jeg tæppet kortet. Da stod han der og spilte dum. “Oh, oh, sorry, sorry.” Så endret han til 40, og jeg betalte.

I etterpåklokskapens lys burde jeg bare bestilt vanlig taxi inne ved bagasjeområdet. Der stod det representanter ved en skranke hvor man kunne booke taxi på ordentlig vis. Men sånn lærer man. Noen ganger er det billigste alternativet det som tar lengst tid, og noen ganger er det dyreste alternativet han som står utenfor terminalen og spør “40 or 50?” etter at prisen allerede er avtalt.

Hotellet for natten var Appart’City Paris Collection Paris Roissy CDG Airport.

Det er ikke bare enkelt å finne gode hotell rett ved CDG som faktisk har familierom. I terminalene fant jeg egentlig ingenting som passet oss. Radisson hadde riktignok en løsning de kalte Family Stay med connecting rooms, men den var nærmest umulig å booke. Jeg mailet frem og tilbake med hotellet to uker før avreise, men fikk mest svadasvar og lite konkret tilbake.

Så da ble det Appart’City.

Jeg booket hotellet allerede i desember, og i mars hadde prisen faktisk gått ned. I tillegg hadde jeg akkurat en bonusnatt via Hotels.com pålydende bare rundt 100 kroner mer enn prisen på denne natten, som lå på cirka 3 200 kroner. Dermed ble det en ganske velbrukt bonusnatt her.

Innsjekk gikk veldig enkelt. Hotellet var fullt av amerikanere på tur, og det lå i et ganske fint område med restaurant i samme bygg. Allerede der steg stemningen et par hakk. Etter en lang dag med pakking, trafikk, GTA-kjøring, fly, CDG og småsvindel med Mercedes, var det ganske deilig å slippe å lete etter mat et annet sted.

Vi hadde booket familierom med plass til seks personer. Jeg forventet ikke all verden av standarden, men rommet overrasket positivt. Det var veldig romslig, og barnesengene var tydeligvis så morsomme at det umiddelbart ble krangling om hvem som skulle sove hvor. Et sikkert kvalitetstegn, på et vis.

Hovedrommet var også av god størrelse, og badet så både fint og fresht ut. Viktigst av alt: det var rent. Når man bare skal sove én natt før en lang videre reise, er det egentlig det som betyr mest.



Rommet hadde også et lite kjøkkenhjørnet med en smal platetopp, vannkoker og den minste oppvaskmaskinen jeg har sett... Glemte å ta bilde av det.

Etter å ha lagt fra oss noen ting, dro vi ned til restauranten for å spise litt. Navnet var Amy. Den hadde ganske mye på menyen, og det var jevnt med folk innom hele tiden. Det virket som en blanding av lokale og reisende, som ofte er et godt tegn.

Vi endte med to pizzaer og en pad thai. Maten var faktisk ganske god. Med drikke, altså Pellegrino, flaskevann, brus og en mocktail, kom regningen på rundt 70 euro.

Ikke billig, men helt innafor. Lille prinsesse var fornøyd med sin Mocktail.


Så var det tilbake til rommet og leggetid. Dagen hadde tross alt forløpt ganske fint. Litt puls på vei til Gardermoen, litt fransk champagne i luften, litt transportkaos på CDG og til slutt et overraskende greit familierom med mette barn.

Stemningen var god.

Og neste morgen skulle vi endelig videre.

SXM ventet.

 

Direkte fra CDG: bonusnisse i passkontroll, glemt iPad og teknisk trøbbel

Flyet til SXM skulle etter planen gå 10:15, så alarmen ringte 06:30. Det er alltid litt brutalt når man egentlig er på ferie, men samtidig vet man at CDG ikke er en flyplass man skal undervurdere. Spesielt ikke når man reiser fem stykker, med barn, håndbagasje, litt for mye elektronikk og en videre flight over Atlanteren.

Vi kom oss ut av hotellet og hadde Bolt bestilt cirka 07:15. Det var mye kø inn mot CDG, mer enn jeg kanskje hadde håpet på så tidlig, men vi kom oss til slutt frem til Terminal 2E ca 2,5 timer før flight.

Noen ganger er man bare sjeleglad for at man er uvitende på forhånd. Hadde jeg visst hvordan købildet inne på terminalen faktisk så ut, hadde pulsen startet lenge før Bolt-sjåføren slapp oss av.

Og noen ganger er man også sjeleglad for at man er bonusnisse med status over hele mølja.

For på Terminal 2E er det først passkontroll og deretter security. Køen til passkontroll var uendelig lang. Ikke “litt ferie-lang”. Ikke “det går sikkert greit-lang”. Mer sånn: her kan man fint rekke å angre på flere livsvalg.

Heldigvis hadde vi status og kunne bruke en mye kortere kø. Siden vi reiste med barn under 18 måtte vi likevel i manuell passkontroll, så helt friksjonsfritt ble det ikke. Det gikk sakte der også i starten, men løsnet heldigvis ganske raskt.

Ut av passkontrollen bar det videre mot security. Der så køen igjen ganske drøy ut, men vi skulle fra L-gatene og måtte dermed ta tog videre. Det viste seg å være en fordel, for security ved L var betydelig roligere. Så selv om panikken tok meg litt i starten, gikk det egentlig ganske problemfritt.

Men lærdommen er notert:

Neste gang beregner jeg tre timer på CDG hvis vi ikke kommer som transfer. Status eller ei. CDG skal få respekt.

I security kom dagens lille familieøyeblikk.

Lille prinsesse oppdaget at hun hadde glemt iPaden sin i senga på hotellrommet.

Jaja.

Kanskje dette blir en skjermfri tur? Det kan jo bli spennende å se. Jeg fant etter hvert e-post til hotellet og sendte en mail av gårde. Så får vi se hva det ender med. Enten blir det en lykkelig gjenforening med iPad på et senere tidspunkt, eller så får vi testet hvor mye karakterbygging som faktisk bor i et barn på ferie uten skjerm.

Etter security gikk vi rett opp i loungen, og der fikk jeg en positiv overraskelse. Jeg hadde av en eller annen grunn forventet noe mer i retning av loungen ved M-piren, men denne var stor, luftig og fresh. Flere små bufféer, en større hovedbuffé, god plass og egentlig en ganske behagelig atmosfære.

Det var frokostservering, så utvalget var ikke all verden, men de hadde ferskstekte arme riddere. Og det er jo vanskelig å være sur på en lounge som serverer arme riddere.



Planen var å tusle mot gate cirka 45 minutter før avgang. Men 50 minutter før avgang kaster jeg et blikk på skjermen og ser plutselig:

Boarding closed.

Der tok panikken meg igjen.

Jeg løp bort til en ansatt, som heldigvis roet meg ganske raskt ned. Det var feil i systemet. De hadde så vidt startet med passkontroll ved gate og latt folk stille seg i kø etter boardinggruppe.

“You may walk, don’t run. Take it easy,” sa han.

Veldig lett for ham å si.

Men vi gjorde som han sa og ruslet bort. En del passasjerer hadde allerede gått gjennom boardingkontrollen, men stod fortsatt ute i broen. Da det ble fullt der, stoppet de boarding til de kunne slippe folk videre inn på flyet.

Så ventet vi.

Og ventet.

Plutselig begynte folk å gå tilbake igjen. Så kom annonseringen: boarding var utsatt med 30 minutter på grunn av en teknisk feil med flyet.

Vi satte oss ned. Heldigvis var det nok av sitteplasser, og alle tok det egentlig ganske rolig.

Her må Flighty få litt skryt. Allerede før de avbrøt boarding, hadde appen varslet meg om ny avgangstid 11:00. Rett etter kom 11:30 i appen, før det ble kommunisert til alle andre. Fin app. Veldig fin app når man liker å vite litt mer enn man egentlig har godt av.

Så ser jeg i Flighty at ny avgangstid er 12:00. Jeg går bort og spør pent om vi kan gå tilbake til loungen.

“Yes, do that,” er svaret.

Klart og tydelig.

Innen da hadde jeg også fått fem lounge vouchers via Smart Delay. Jeg sa opp Gjensidige i januar, men hadde registrert flighten før det. Ikke at jeg egentlig får bruk for voucherne akkurat nå, men som bonusnisse er det alltid litt tilfredsstillende når et system man nesten hadde glemt plutselig leverer.

På vei tilbake mot loungen tikker det inn en SMS om 11 euro voucher til hver av oss. Vi stopper ved en kiosk, og barna får kjøpe brus og godteri. Vi bruker fire av voucherne. Potetgull og brus ble tydeligvis dagens kompensasjonspakke.

Så bar det tilbake til loungen.

Der kjente de oss igjen og visste at vi var på SXM-flighten. De slapp oss rett inn og sa at de skulle annonsere når de visste mer. Flighty viste nå 12:15. Loungen hadde fylt seg godt opp, og det var ikke like lett å finne plass som tidligere. Men ved dusjene fant vi to små miniavdelinger som ingen hadde tatt.

Bingo.

Ingen utsikt, men heller ikke mange mennesker. Og etter en morgen med CDG-køer, iPad-drama, boardingforvirring og teknisk feil, var ro viktigere enn utsikt.



Så her sitter vi da.

Ny tid er 12:45 Om cirka 30 minutter.

Om vi faktisk tar av i dag, vet vi ikke ennå. Men forsinkelsen har i det minste gitt meg tid til å ta igjen litt på reisebrevet. Så akkurat nå er dere mer eller mindre live med oss fra CDG.

Får vi ta av i dag?

Rekker vi i så fall å komme oss til SXM før kvelden?

Hvis ikke, rekker vi kanskje å hente iPaden?

Hva skjer videre?

To be continued.

 

Takk for fin fin start på reisebrev.

Reisefølge 2 og opphavet har alltid ville være tidlig ute, mens jeg i perioder er den som planlegger tog/bussankomst til OSL 7 min før innsjekk lukker.

Var en tur i Frankrike i juni med dem, da med bil til OSL, som jeg viste ville gi alt for tidlig avreise. Men så¨var det loungen da, vi landet der tidlig, fant oss frokost og litt å drikke, også ble det en rolig morgenstund med reiseplanlegging. før SAS rotet bort rullestolen vår da...

Så litt tidlig, når en kan slappe av et sted er kanskje ikke så dumt.

Riktig god tur

 

Jau, helt enig. Her hos meg er de superglad når vi stikker innom lounge også. Det ble skuff igår at loungen ble erstattet med Lounge on the go fra amex.... Så til neste gang skal jeg beregne ekstra ekstra god tid!

 

Like etter at jeg skrev forrige innlegg, meldte Flighty ny avgangstid:

13:15.

Da var vi altså oppe i tre timer forsinkelse.

På det tidspunktet var vi tilbake i loungen, barna var plassert, og jeg var egentlig mett og fornøyd. Men siden en bonusnisse sjelden klarer å sitte helt stille når det finnes en lounge å inspisere, tok jeg meg en liten vandretur.

Det viste seg å være lurt.

Loungen hadde skiftet fra frokost til lunsj, og utvalget var med ett betydelig mer interessant. Champagnen var kommet frem, det samme var vinen, og stemningen hadde på en måte gått fra “tidlig morgen på flyplass” til “nå får vi gjøre det beste ut av denne forsinkelsen”.


Jeg tuslet ned mot den store buffeen og gikk forbi hytteboken der folk skriver små hilsener. Den lå slått opp på 24. juni, og der var det en norsk hilsen.



Noen fra forumet som melder seg skyldig?

Oppe ved kjøkkenet hadde de gjort i stand pasta. Det var faktisk helt nydelig timing, for minstemann er ikke akkurat den mest eventyrlystne på matfronten. Men pasta med smør og salt? Det går alltid ned.


Så da ble det en porsjon til ham, og en porsjon med tomatsaus til lille prinsesse. En forsinkelse kan tydeligvis også brukes til å fôre barn på trygg grunn.

På vei tilbake til plassen vår annonserte de i loungen at flyet til SXM nå skulle ta av 13:15. De beklaget forsinkelsen, og denne gangen hørtes det i det minste ut som om det faktisk kunne bli avgang.

Jeg lot barna spise ferdig, og rundt 12:40 ruslet vi mot gate igjen.

Da vi kom frem, hadde boarding allerede startet. Og denne gangen lot de faktisk folk gå hele veien inn til flyet. Heldigvis. Etter forrige runde med bro-kø, teknisk feil og kollektiv retrett, var det deilig å se at det var reell bevegelse i riktig retning.

Jeg fikk også knipset et bilde av maskinen vi skulle fly med. Alltid viktig å dokumentere før man overlater seg til åtte-ni timer i metallrør over havet. Ble også et bilde fra kø på broen og en del AF maskiner lenger borte.


Nå sitter vi om bord, og akkurat i skrivende stund er det cirka fem timer igjen til ankomst. Ny estimert ankomst er 15:45 lokal tid. Det er nesten klokken 22 hjemme i Norge.

Jeg prøver å få ungene til å sove litt, i håp om at vi lettere kan snu døgnet når vi kommer frem. Så langt kjemper jeg en ganske forgjeves kamp.

Men vi er i lufta.

Vi er på vei.

Og etter en morgen med CDG-kø, glemt iPad, teknisk trøbbel, lounge-retur, vouchers, pasta og champagne, føles det egentlig som en liten seier bare å sitte her.

Inntrykk av flyturen, maten og crew kommer når vi har fått akklimatisert oss litt.

For nå er målet enkelt:

Kom frem. Få bagasjen. Hent bilen. Finn hotellet og kanskje, bare kanskje rekker vi en dukkert!

 

Kos dere med kveldsbadet

 

Herlig, storkos dere på tur!

Hvis dere nærmer dere Oyster Pond når dere drar til villaen, har jeg to gode matanbefalinger, begge er kun åpne for middag:
Bretonsk galette og crêperie: https://maps.app.goo.gl/WCGwNEsBBfCnEkdZ7
Pizzeria uten booking: https://maps.app.goo.gl/sHzrUcuFgSWfEVk29

 

Endelig om bord: teknisk forsinkelse, kalvekjøtt og karma på rad 3

Vel om bord fant vi plassene våre. Vi var litt spente, siden de på flyvningen OSL–CDG hadde påpekt at barn under 15 ikke kunne sitte alene. På denne flighten hadde vi nemlig valgt en løsning der to av barna satt sammen, mens jeg satt alene i midten ved siden av en ukjent.

Jeg fant plassen min ved siden av en hyggelig nederlender, som også reiste med kone og barn. Han fikk ikke lommen foran setet til å fungere helt som den skulle, og kommenterte litt småusikkert:

“If this is the only technical issue, I can live with that.”

Jeg fikk inntrykk av at stakkaren hadde litt flyskrekk, og at han ikke akkurat var helt beroliget av tre timers forsinkelse på grunn av tekniske problemer.

Min frue er helt lik. Så der måtte jeg igjen frem med den sedvanlige forklaringen om at de faktisk ikke sender 300 passasjerer opp i 30 000 fot hvis de ikke er helt sikre på at det er trygt.

Jeg er ikke helt sikker på om det hjalp.

Setet var egentlig fint. Litt datert, ja, men fortsatt romslig og komfortabelt nok. Det ga også litt privatliv hvis man satt ved siden av en ukjent, takket være en liten uttrekkbar skillevegg. Ikke all verden, men nok til at det fungerte greit på en lang flytur.



Når setet ble lagt helt ned i sovestilling, var det faktisk ganske god plass, både i bredde og lengde. Lille prinsesse kom etter hvert og la seg sammen med meg. Det ble litt trangt, men fungerte overraskende bra. Reiser man to sammen, synes jeg dette er helt kurant for en 8–9 timers flytur å sitte 2 sammen slik det er satt opp.


Det tok ikke lang tid før purser kom bort og sa at én voksen måtte sitte sammen med barna. Jeg påpekte at vi fløy med tre barn og to voksne.

Woopsie.

Hun snudde seg da mot nederlenderen og spurte pent om han kunne bistå barna våre ved et eventuelt trykkfall i kabinen. Han svarte ja, som en selvfølge. Konen hans bemerket tørt at han egentlig hadde prøvd å komme seg unna sitt eget barn, men at karma tydeligvis hadde slått til.

Der og da var tonen satt.

Det var ganske varmt om bord før avgang, så jeg valgte å skifte allerede før takeoff. Toalettet hadde behagelig størrelse og til og med vindu ut. En ganske tydelig kontrast til A321LR-en jeg fløy til Toronto, hvor toalettet minnet mer om et teknisk skap med speil.

På vei opp gjennom skyene fikk vi fin utsikt over Paris, og lille frøken fikk endelig sett Eiffeltårnet. Riktignok var det bittelite og ganske langt unna, men det teller. Har man sett Eiffeltårnet fra flyvinduet, så har man sett Eiffeltårnet. Det får holde denne gangen.


Amenity kit ble delt ut, og like etter kom menyen. Vi hadde forhåndsbestilt kalvekjøtt til hovedrett, mens barna fikk barnemeny. Den viste seg å være pasta, noe som alltid er et trygt kort i vår familie.

Før forretten kom serverte de litt ostekjeks, noen andre greier jeg bare stappa i meg og drikke. Jeg gikk for en GT. Tok imot kjeksen også, men valgte å ikke spise den. Det gjelder å ha litt selvkontroll når man vet at det kommer flere serveringer. Eventuelt late som man har det.


Serveringen på vår side gikk litt tregere enn på andre siden, men det var fordi han som hadde ansvaret var veldig hyggelig og tok seg tid til en prat med alle, inkludert oss. Sånt gjør meg ingenting. Jeg tar gjerne litt tregere servering hvis det skyldes at crewet faktisk er til stede og virker som de liker jobben sin.

Så kom maten.

Forretten var helt grei. Verken mer eller mindre. Jeg har spist min andel røkelaks-forretter i business, og denne føyer seg inn i rekken av “helt ok, men ikke noe jeg kommer til å skrive hjem om”.


Hovedretten derimot var nydelig.

Kalvekjøttet var faktisk det beste jeg har smakt på lenge. Så godt at jeg holdt på å spise det opp før jeg kom på at jeg måtte ta bilde. Beklager det. Bonusnissefeil. Til maten valgte jeg en Cabernet Sauvignon, Château d’Arsac, som fungerte veldig godt til hovedretten.


Etter serveringen forsøkte jeg å få barna til å sove litt. Hvis ikke ville ankomsten bli rimelig krevende. Minstemann fikk et par timer på øyet, og det gjorde heldigvis jeg også. Ellers ble det litt følging til do og smålogistikk underveis, men sånn er det når man reiser med barn. Man sover aldri helt. Man bare låner noen minutter her og der.


Selve flyturen gikk egentlig veldig fint. Air France hadde, som vanlig, ordnet en liten selvbetjent bar med snacks og drikke. I tillegg delte de ut snacks et par timer etter hovedserveringen. Barna ønsket seg potetgull, men akkurat det hadde de dessverre ikke. Krisen ble håndtert uten større diplomatiske følger.


Cirka én time før ankomst startet pre landing-serveringen. Jeg valgte å stå over maten. Ville egentlig bare ha kaffe og cola, men ble fristet med litt frukt, som jeg takket ja til. Det var akkurat passe på det tidspunktet.


På vei mot landing fikk vi, via flyets kamera under, se en god del sargassum. Sjøgresset som ofte er et problem på deler av øya, og som også er en av grunnene til at vi endte med å velge fransk side og Grand Case som base. Det er alltid litt tilfredsstillende når research og magefølelse får en liten bekreftelse fra flykameraet.


Fest setebeltet-skiltet kom på kun syv minutter før touchdown, noe som føltes veldig uvant. Vi hadde hentet inn en del tid i luften, og flytiden endte på 8 timer og 20 minutter.

Landingen gikk fint. Jeg prøvde å filme litt under innflyvningen for å se folk på Maho Beach, men det gikk litt for fort til at det ble noe særlig ut av det. Det burde jeg kanskje ha skjønt på forhånd.


Og så kom øyeblikket der man igjen blir sjeleglad for å sitte foran gardinen.

Vi var nummer to i køen til immigration. Ti minutter senere, mens vi allerede var på vei gjennom, hadde køen blitt kjempelang. Det var bare to båser åpne for dem som ikke kunne bruke automatisk kontroll. Der sparte vi nok en god del tid og humør.

Bagasjen brukte cirka 15 minutter på å komme. Ifølge AF appen var alle koffertene med, og heldigvis stemte det. De kom faktisk fire på rekke og rad, nesten som om noen hadde stablet dem pent for oss bak kulissene.


Vi plukket dem opp og gikk rett ut for å finne fyren som ventet på oss med leiebilen.

Nå var vi faktisk på SXM.

 

Herlig, takk for tips. Minstemann er pizzaelsker og fruen digger crepe. Så ikke helt umulig at vi tar turen innom begge en eller annen gang ila turen.

 

Første møte med SXM: leiebil, realitetsorientering og Grand Case Beach Club

Vi kom raskt ut av terminalen og fant fyren som ventet på oss med leiebilen.

Jeg hadde egentlig veldig tidlig booket en Hyundai Accent via SAS sin leiebilportal. Prisen var rundt 320 euro for 12 dager, men da kun med minimumsforsikring inkludert. I forkant hadde jeg lest en del skrekkhistorier om folk som hadde måttet betale store summer for småskader. Det er jo strengt tatt en klassiker overalt i verden, men på en liten karibisk øy med smale veier, parkeringsplasser i alle varianter og en leiebil som gjerne allerede har levd et langt liv, kjente jeg at full forsikring fristet mer enn vanlig.

Så da firmaet vi leier villa av senere formidlet kontakt med et lokalt leiebilselskap, og de fristet med gode priser, tok jeg kontakt.

De skulle ha 475 euro for 12 dager, inkludert alt av forsikringer. Bilen var i utgangspunktet en Kia Sonet, altså en liten mini-SUV. Kanskje litt liten for all bagasjen vår, men bilen skulle jo i første omgang bare frakte all bagasje fra flyplassen til hotellet. Vi skulle sikkert klart oss resten av turen.

Likevel spurte jeg om han ikke kunne gi en litt bedre pris, eller eventuelt en større bil.

Da fikk vi en Kia Seltos i stedet, altså noe mer i retning medium SUV. Ikke enorm, men stor nok til oss og bagasjen, og samtidig ikke så stor at den blir upraktisk på små øyveier. Med full forsikring inkludert slo jeg til.


Bilen var helt ok. Godt brukt, med en del skjønnhetsfeil her og der, men den startet, den kjørte, og den hadde plass til oss. Mer trenger man egentlig ikke. Den var heller ikke for stor for gatene, noe jeg allerede etter første kjøretur skjønte kunne være en fordel.

Papirene ble signert, bagasjen stablet inn, barna fordelt, og så var det bare å sette kursen mot Grand Case Beach Club.


Før vi rakk å komme særlig langt, tikket det også inn en hyggelig velkomstmelding fra Telenor. Velkommen til Karibien, stod det mer eller mindre. Prisene var derimot av typen som gjør at man nesten vurderer å sende barna ut for å finne flaskepost i stedet for å bruke mobildata.


Heldigvis hadde bonusnissen gjort litt forarbeid. Via Air France-appen hadde jeg ordnet en eSIM med 2 GB gratis data, og den ble aktivert uten dramatikk. Plutselig var vi online igjen. Ikke uvesentlig når man skal finne hotell, navigere på en ukjent øy og samtidig prøve å overbevise fruen om at dette faktisk var en god idé.

Enda hyggeligere ble det da vi etter hvert kom over på fransk side. Da tikket det inn en langt snillere melding: fritt bruk som hjemme i Norge. Det er jo sånt man liker. Fra “her koster én Snap nesten en kalverett i business” til “kjør på som hjemme” i løpet av én liten øyovergang. Helt innafor.



Og her må vi være ærlige: førsteinntrykket fra flyplassen SXM til Grand Case var ikke akkurat “high class island life”.

Vi kjørte gjennom flere sentrum/byer på vei over øya, blant annet Marigot og videre mot La Savanne og Grand Case, og det var mye som bar preg av slitasje, forfall og en mer lokal, enkel hverdag enn det man kanskje ser for seg når man sier Karibia. Det er ikke Dubai. Det er ikke Maldivene. Det er ikke polert resort hele veien fra flyplass til hotell. I fare for å være politisk ukorrekt var det mye fattigdom.

Jeg hadde nok også solgt inn SXM ganske hardt til fruen for å få gjennomslag for denne turen. Fancy strender, dyr øy å feriere på osv.

Så da førsteinntrykket ble smale veier, slitte bygg, mørke skyer etter en lang reisedag og en generell følelse av “hvor har du egentlig tatt oss med?”, ble hun nok litt skuffet. Kanskje også litt bekymret.

Hva hvis vi blir syke?
Hva hvis det skjer noe med barna?
Er dette trygt?
Er dette egentlig så fint som du har sagt?

Det ble med andre ord litt brannslukking fra min side. Frem med bilder fra nederlandsk side, strandbilder, beach clubs, marinaer og alt som kunne ligne litt mer på sydentilstander. Man kan vel trygt si at selve ankomsten til øya ble et lite antiklimaks.

Heldigvis hjalp det da vi kom frem til Grand Case Beach Club.


For Grand Case Beach Club er faktisk en veldig fin, ren og relativt moderne resort. Rolig, ryddig og med en beliggenhet som er vanskelig å klage på. Jeg hadde valgt dette stedet fordi det egentlig fremstår som et av de beste alternativene på fransk side, særlig når man reiser med familie og ønsker strand rett utenfor døren.

Innsjekk gikk fint, og vi fikk leiligheten vår med to soverom og utgang rett mot stranden.

Leiligheten går over to etasjer og er helt innafor. I første etasje er det en liten stue, wc og kjøkkenkrok. Fra stuen er det utgang til en liten overbygd veranda med bord, to stoler og en solseng. Rett over en liten gangsti har vi to solsenger på en slags støttemur over stranden. Ti meter lenger borte går det en trapp rett ned til sanden.

Det er ganske deilig.



Andre etasje består av et rom vi bruker som barnerom, med to queen size-senger og eget bad med badekar. Hovedsoverommet har king size-seng, eget bad med dusj og utgang til en veranda med solseng og bord.


Og utsikten?

Nydelig.


Rett ut mot havet. Sånn utsikt som gjør at man kjenner skuldrene senke seg litt, selv etter en lang reisedag, CDG-kaos, forsinkelse, glemt iPad og et noe blandet førsteinntrykk av øya.

Dette kan jeg virkelig anbefale.

Prisen var 400 dollar natten, uten frokost. +10% trumf bonus

Vi pakket ut litt, men ikke mer enn nødvendig. Barna var trøtte, vi var trøtte, og det eneste fornuftige var egentlig å få i oss litt mat og legge oss.

Det ble en rask tur til restauranten på hotellet. Fruen gikk for pasta, jeg gikk for blåskjell og lokal øl. Barna var egentlig ganske mette og ville mest av alt bare sove. Maten smakte utmerket. Ekstremt store porsjoner. Vi må nok vende oss til at vi ikke skal bestille så mye.... Heller dele en hovedrett kanskje.

Utsikt fra måltidet vårt:


Klokken 20:30 hadde vi alle sovnet.

Jetlag på sitt beste.

Det ble dessverre ikke noe kveldsbad den første dagen. Vi var rett og slett for slitne. Hele gjengen var trøtte, madammen var fortsatt litt usikker på prosjektet, og jeg måtte nok innrømme at førsteinntrykket av SXM ikke helt hadde landet slik jeg hadde håpet.

Men sånn er reiser også.

Noen steder tar deg med storm med én gang. Andre steder trenger litt tid. Litt dagslys. Litt strand. Litt god mat. Litt mindre transport og litt mer ferie.

Og heldigvis kan jeg allerede røpe at etter en hel dag her, ser ting mye lysere ut.

Første fulle dag og inntrykk av resorten kommer snart.

Følg med.

 

Minner meg veldig om når vi landa i Exuma og skulle kjøre helt sør på øya. Skranglekasse av en japansk (?) bil med rattet på høyre side og dertil alle advarsel/feilmeldinger på samme språk Små veier og via ymse strøk. De siste par kilometerene på en slags grusvei (uten grus) og med massive hull hver 5. meter. Det var mildt sagt en skeptisk familie, men du verden når vi fikk se og oppdage naturen der. Turkisfarget hav, sandstrender så langt øye kunne se, omtrent ingen folk, flott fiske- og dyreliv etc... det snudde oss helt og er vel den flotteste naturen vi noen gang har hatt!

Dette blir nok også flott - fortsatt god tur

 

Betyr det at bagasjen deres ikke fikk lov å overnatte på CDG, eller hadde dere bare mye håndbagasje?

 

åh som jeg vil tilbake! Vi syntes hvert fall gcbc er er et kjempeålright sted! Er et ganske bra supermarked «super u» ca 2,5km unna (ikke gå dit, ingen ting er tilrettelagt for gående). Ha en fantastisk ferie videre og takk for nok et knallbra reisebrev

 

Hehe, ja du beskriver det ganske godt! Jeg også er 100% overbevist om at dette blir knallbra!

Klok av skade har ungene hver sin ryggsekk (liten dog) med skift og leker/tegnesaker/pad alt etter hva de vil ha med. Utover det har vi en liten kabinkoffert og jeg en DB sekk. Så høres mye ut, men jeg føler vi reiser lett... innsjekket bagasje overnattet på CDG og kom trygt frem!

Jeg husker du skrev dere bytta fra GCBC til Morgan resort og ikke ble fornøyde. Jeg skriver under på at GCBC er nydelig. Super U har vi allerede vært på Kommer i neste post. Vi har dog ikke vært inne i Grand Case. Satser på at vi gjør det i dag evnt i morgen.