Bonaire har også sin lokale street art. Mest iøyenfallende er Mr. Jackson. Som under mottoet «Change Boring Walls», gjør nettopp dette. Her noen av hans vegger i et forlatt hotellbygg… …en radiomast… …et skur av noe slag… …samt at han har dekorert herredoen på Ocean Oasis Beach Club:
Fast takst her på øya er et besøk i Bonaire Donkey Sanctuary. Her tar de seg av øyas mange vanskeligstilte esler, samt hjelper med å holde eselbestanden under kontroll. Siden esler ikke naturlig hører hjemme her, og bruken for de har avtar siden de ble introdusert for 300 år siden, er de fleste nå ville, eller bura inne. Denne duden kan nyse, dessverre holdt han seg ikke for munnen, og jeg ble sprayet!
Fredag og siste dag på Bonaire for denne gang før avreise mot New York i morgen ettermiddag. Ble selvsagt et parctuter under vann også før tanker og bly ble returnert, her er en assortert meny av dagens fisk: Alltid vemodig å skylle og henge opp utstyr for siste gang i håp om at det skal bli noenlunde tørt før koffertene smelles igjen. Men har totalt fått vært mye i vannet på denne reisen og sett mye kult, ender med 37 dykk her i år og totalt 1 døgn, 8 timer og 49 minutter under vann
Pakkingen er i gang. I morgen skal Jet Blue fly oss tilbake til JFK. Heldigvis er ferien ikke helt over, før det fire dager på Manhattan, som nok blir en temmelig stor overgang fra det søvnige livet på øya her. La Cantina ble restauranten for avslutningsmiddag, ingenting slår en middag i den rolige bakhagen her. Mahi Mahi var nok en gang catch of the day, og siden jeg tror det er dårlig med dette i fiskedisken på Meny, og det smaker veldig godt var valget enkelt. I tillegg til siste kveld hadde vi en liten feiring av «rundt dykk» siden jeg livet mitt dykk nummer 1250 tidligere på ettermiddagen. Om man trenger grunner for å sprette en champis må vel det være innafor? Nydelig mat, god service og upåklagelig atmosfære som alltid, vi takket av for i år og tuslet noen hundre meter bort i hovedgata for dessert. Merkelig nok er vi alltid «altfor mette» når de vil vise frem desertmenyen når vi er ute å spiser, men vi finner alltid veien til Gio’s hvor det altid er plass for litt iskrem. Stor utvalg av gelato i alle tenkelige og utenkelige smaker (Smurf, for eksempel) Om man går lei av de vante smakene, noe som er vanskelig da kvaliteten er kanon, så er det alltids en ny vri som testes ut. I dag var det “cinnamon bun’. Denne ble testet av ungene, og smakte vist pepperkake.
Det må da være en særdeles god grunn til å sprette en flaske gode bobler .. Alltid kjekt å følge dere både over og under vannet ..
Kom oss til Flamingo International Airport, Måtte riktignok ut med sure 300 dollar for reparasjon av en lakkskade på støtfangeren til leiebilen. Var en nisse som rygget inn i bilen mens vi sto parkert utenfor supermarkedet. En av ungene satt i bilen, med turte - forståelig nok - ikke å konfrontere sjåføren, som hadde gått ut av bilen, sett på skaden og speedet fra åstedet, asshole! eneste loungen her er kun åpen når KLM har flighter på kvelden så slo ihjel tiden frem til avgang med en corona fra kiosken ute i et stadig fullere venteområde. Fikk med oss ankomsten til flyet som skal ta oss til New York. B61644, flys i dag av en 23 år gammel A320 med NYPD livery Og så var det farvel til Bonaire for i år.
Så bra! Samme hus er alt booket i 26, nå gjenstår den «enkle» jobben å prøve å optimalisere hvordan vi skal komme oss dit, best mulig/billigst mulig er mottoet. Dere er imidlertid ikke helt ferdige med meg enda, fire netter i NYC venter, før retur med LH i 747-4, som trolig blir siste tur for oss med denne maskinen.
Flighten opp til New York og JFK var dessverre full, så ikke mulig å breie seg over to rader. Nok en gang fornøyd med Jet Blue og service om bord. Uheldigvis ble gutta i dårlig form om bord og det endte med at en av de måtte bruke posen under innflygingen, selv om det ikke var mye turbulens å snakke om. Vi var på rute og ved gate relativt kjapt. Hadde heldigvis MPC ordnet, og i dag var det en veldig stor fordel! MPC køen tok ca et kvarter. Den vanlige køen må ha tatt over halvannen om ikke mer. Bagasje hentet og kontaktet over WhatsApp med sjåføren som skulle ta oss inn til Manhattan. Vi rotet litt og endte opp på feil sted, ble da ringt opp og forklart NY style at vi måtte få ræva i gir, og at det ikke er så jævelig vanskelig å finne frem på JFK. Viste seg at fyren heldigvis var vesentlig mer trivelig enn førsteinntrykket. Pratsom kar med meget kraftig New York aksent som kunne passet inn i enhver mafiaserie. Bilen en gigantisk Suburban SUV hadde også (så vidt) plass til alt stashet vårt. Fremme ved hotellet ble jeg overrasket over at inngangspartiet så vesentlig mer fancy ut enn det jeg forestilte meg utifra bookingen. Fant heldigvis ut at det var et annet hotell før vi hadde buksert 150 kilo bagasje inn døren («you guys movin here?» som sjåføren spurte). Så skilt med rett navn tvers over gaten og bukserte oss sitten. Her var det mindre fancy enn forestilt og en knøttliten resepsjon, med en veldig hyggelig dame som sjekket oss inn, og hjalp oss tilbake over gaten igjen. Dette var tydeligvis north tower av hotel 32|32 og riktig inngang var rett ved der vi hadde blitt satt av. Rom i 16 etasje og heisen ute av drift! Som sagt 150 kilo bagasje, og trappen fristet ikke! Hadde middagsreservasjon 20 minutter senere så bagasje fikk stå igjen i resepsjonen mens vi tuslet ut for å få oss mat, diskuterende om heismontørlauget i NY ville fikse biffen i mellomtiden og hva en eventuell plan B ville være.
Hoveddelen av det kulinariske ansvar for New York oppholdet er outsourcet til en av fjortenåringene. Morsomt å anspore den oppvoksende generasjon til reiseglede og gi litt ansvar for oppgaver de synes er gøy videre. Han hadde gjort en bra jobb, «Tonchin» var dagens spiseri, og lå som beskrevet i briefen vår kort vei fra hotellet. Førsteinntrykket av juniors restaurantvalg var positivt, når vi kom inn ble vi møtt med denne rekka: Ble «tebasaki» kylling vinger og gyoza til starter. Spesielt kyllingvingene var helt sykt gode! Siden Tonchin er et ramen-sted var det selvsagt ramen til alle som hovedrett Veldig godt, men litt uenighet rundt bordet om den var oppe og konkurrerte mot det vi fikk i Tokyo, og også hvordan den falt ut mot Koie hjemme i Oslo.
Tilbake på hotellet hadde heisen heldigvis begynt å funke igjen og vi kom oss opp på rommet i 16 etage. Ikke spesielt fancy, men godt nok for noen dager. Rommet skal visstnok være en suite, men kan vel mer kategoriseres som to layoutmessig litt krøkkete dobbeltrom med dør imellom, fordel er at det er to bad, og vi unngår sovesofa. «Suite» ble annonsert med balkong, og det er jo gjevt, men vet ikke om familien kommer til å samles mye her ute.
Søndag i New York og hva er da mer naturlig å gjøre enn å ta undergrunnen et godt stykke ut i Brooklyn for å besøke «Micro Center”? Stoppet kjapt når vi kom av undergrunnen i Brooklyn for en frokost. Sunset Bagels og Grill ble valget. Her hadde de nemlig pannekaker. Spaserte videre til Micro Centre via noen temmelig øde og trafikkerte områder. Micro center har vært snakket om i månedsvis Dette sto i alle fall høyt på listen for gutta her i gården. Svær butikk med masse komponenter og utstyr for datamaskiner, gaming osv. her ble det investert en del i ny og kraftigere CPU samt flight stick for å spille flysimulator.
Flight sticken var temmelig stor, så da må man ha mer bagasje. Jepp, trolig verdens dårligste grunn, men har siklet etter denne i årevis…
På kvelden var junior nok en gang booking ansvarlig for restauranten. Denne gangen hadde han funnet frem til «Olio e Più», italiensk restaurant i Greenwich Village. Veldig trivelig sted, og siden været var så bra benyttet vi sjansen til å teste uteserveringen. Toppscore for mat, service og atmosfære
Ny utflukt mandag. Sparket igang med repetisjon av tidligere erfaringer hva gjelder forskjell på local and express på undergrunnen.var på vei til American Museum of Natural History som ligger på 81 gate, men måtte ta en u-sving på 125 for å komme tilbake etter å ha dundret forbi på første forsøk. Første stopp ble i planetariet hvor de hadde fått en ny film om universet siden siste besøk. Måtte også se på de ikoniske dinosaurskjelettene i inngangshallen (vi kom inn «bakveien» via planetariet for å unngå kø så teknisk sett var vi ute og inne igjen fra museet, men en hyggelig vakt som kunne informere om at han var ex-skater og digget Pennywise som pryder t-skjorten min, slapp oss inn igjen ute. Å måtte via køen).
Etter museum ble det bane ned til Chinatown for besøk på «Supreme Restaurant «, mitt go-to sted for soup-duplings i New York. Som forventet strålende mat i et ikke spesielt fancy lokale, alle forspiste seg grovt!
Heten begynte å bli trykkende i byen på ettermiddagen, så etter litt rask shopping ble det tilbake på hotellet for å hvile ut og kjøle ned. Utpå kvelden bikket jeg oss inn på en Thai restaurant ikke langt unna hotellet, «Sabai Thai». Hovedtyngden av menyen var Thai, men vil vel si at det var en temmelig stor bredde i asiatisk inspirasjon. Vi hadde blant annet chicken satay, tempura marinerte reker, og roti brød. Men, bra mat og kort vei til hotellet gjorde dette til et bra valg for kvelden.
Tirsdag morgen og ny regruppering over middagsbordet, denne gangen på Murray Hill Diner. Her server de akkurat slik mat som navnet tilsier, store posisjoner og uendelige valgmuligheter. Derfra ble det litt vandring og undergrunn før vi kom oss frem til det vi hadde falt ned som dagens hovedattraksjon, «Spyscape» museum og opplevelsessenter. Vi hadde kjøpt en pakke med en times «Spy Games», så her var det sniking under lasere, og andre aktiviteter. Fenget bra for fjortenåringene, vi voksne ble litt fortere utslitt. Selve museet var ok, veldig interaktivt men muligens en tanke smalt. Uansett fikk innblikk i noen kjente spionhistorier og teknikker for spionasje, kryptering, hacking etc. Bilen til James Bond hadde de også, jeg fikk ikke prøvekjøre.
Temperatur opp mot førti igjen denne dagen, så vi begrenset utendørsaktiviteter. Ble shopping av nye sko og lunch for ungene på en deli. Så gikk veien til Grand Central Station. På veien hit snublet jeg over en «Chili Palace» butikk. Elsker hot sauser så dro en motvillig gjeng inn og satte i gang med smaking. Endte opp med en stor pose, mesteparten på den mindre utfordrende siden, men også noe mer litt mer spark til meg. Sto riktignok over den nylanserte «Purgatory « hot sauce, som kapret tronen som verdens hotteste. Har testet «The End» som den overtar tronen fra tidligere, og den sparket såpass at én test holder! På grand central hadde vi fått anbefalt en Oyster Bar som måtte testes Bestilte et halv dusin variert på begge, var 18 forskjellige østersvarianter å velge mellom så kunne ikke prøve alt.
